LØØØØØØØØV ....

Før jul en gang var jeg innom den fine butikken til Ulrikka, UN interiør. Og det var så mye fint. Det var mye jeg hadde lyst på, men det jeg hadde mest lyst på var en gammel snikkerbenk.(Som de sier i Sverige)

Den var SELFØLGELIG ikke til salgs. Ting jeg liker er sjelden det. Den hadde hun kjøpt av en gammel mann. Og den var virkelig vakker og gammel. HER kan du se innlegget igjen.

Denne gangen da jeg var der, sa jeg til en venninne. Der er den snekkerbenken/ arbeidsbordet jeg ønsker meg.Selfølgelig selger ikke Ulrikka den. Mens jeg ga Ulrikka ett bedende blikk.

"Alt er til salgs bare med den rette prisen" svarte hun. Hva vil du gi. ? Nå jobber jeg med og innen interiørbransjen så jeg har en god peiling på hva ting koster. Siden jeg er på budsjett så tilsier det seg at Irina heller må betalte fartsbøter.....

Jeg ville ikke fornærme henne.Så jeg sa at det var lettere om hun kom med en pris. Den prisen hun kom med var så latterlig lav at jeg litt sjokkskadet fikk harket opp ett ja.Ser i ettertid at jeg sikkert kunne fått den billigere om jeg hadde "prutet". Det blir for smålig for meg. 800 svenske kroner er den verd. Og den er verd flere tusen kroner. Det vet jeg.

Den er fra 1800 tallet. Og som dere ser er det brukt minimum av spiker ( og de få som er er rusten) det heter noe spesielt denne måten å bygge hus og møbler. Kommer ikke på det nå. De saget til slik materialet ble som ett puslespill. De passet til hverandre og ble kuttet slik. (Håper ikke møbelsnekkere blir sur på min manglende kunnskap )

Patinawn er utrolig vakker. Værbitt grå. Og på toppbenken stikker en rusten bolt opp. Jeg er såååå lykkelig, lykkelig lykkelig. Jeg syns ikke det er matrialisktisk å bli hoppendes glad og lykkelig over en slitt benk. Det er ikke så mye som skal til. Ett dyrt smykke eller dyre møbler kommer jeg aldri til å føle glede for.

For meg er gleden å stryke handen min på en benk der flere menn har stått og laget andre ting på. Trau, tiner , sleiver ol. Jeg føler årene...jeg føler den pulstrerende gamle treet under fingrene mine. Og jeg håper og tror at den vil overleve meg også...at jeg vil havne under rekken av møbeleneier som noen vil tenke på. Og om hundre år vil en interiørdame føle den samme gleden som jeg føler........

For vi interiørdamer er her for å bestå !

More to come :)

Husk dette her er dere snille :)