fredag 4. september 2009

har du MOT til å.......???

[Photo] Heisann ;) Her inne er det stille som graven. Det er så rart med det, jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å be om unnskyldning, men så gjør jeg det. Dumt ja !! Ikke er jeg på min egen blogg og ikke besøker jeg noen av dere. Jeg har i flere uker følt meg tappet for energi, mine batterier er tomme.

Alt er ett ork, og jeg ligger for det meste. I sengen, på sofaen eller i den stygge røde stolen min. Og så har jeg hatt en travel uke.....for meg altså. Dere kommer til å le av mint ravle uke som ikke er sammenlignbar med deres. Det ville jeg sikkert ha gjort selv, for to år siden. Da jobbet jeg alt fra 12 til 17 timer om dagen.Vasket og gjorde husarbeid, de få timene jeg var hjemme.


Søvn var noe som ikke ble prioritert. Var jeg syk eller ungene syke så var det å dra på jobb allikevel. Det var å ta med den ungen som var syk. Og sjonglere jobb samtidig som jeg skulle være sykepleier..[Photo]
Vet dere hva som sliter meg ut i dag ??Det er en time til frisøren på mandag, ett møte på tirsdagen. Kjøre ett barn på trening på onsdag. Tannlegen på torsdagen, og hele to avtaler i dag !!!
Hvis en venninne hadde spurt meg om å møtes på cafe, måtte jeg ha takket nei !! Det hadde blitt for mye. Jeg bruker energi på å bygge meg opp for å sminke meg, ha på meg klær som ikke er kosedrakt. Etterpå bruker jeg energi til å ta av meg sminken, og ha på meg kosedrakten.
Jeg hater å være slik....helt utbrent. Og jeg er nokså sikker på at det er min egen skyld. All den jobbingen fra jeg var ung. Jeg var ikke med på min egen russetid, fordi jeg jobbet på to steder.
Jeg føler som jeg sitter fast i en hengemyr. Det er som Irina når hun var ung, fant ut at hun skulle på oppdagelses ferd. Og så modig og sterk som hun var, fant hun ut at ett myrterreng var tingen . Sikkert ikke forutsigbart
For da kunne hun ikke forutse forløpet.Hypotetisk . Som ung hoppet jeg ned fra gjerde vi alle sitter på. Det trygge gjerdet som vi alle sitter på, speider på livet. Noen velger å sitter på det gjerdet hele livet. De velger trygghet og forutsibarhet,. Ohhh som jeg skulle ha valgt om igjen.
Går det ikke, så går det ikke. Det var min mantra.
I dag ser jeg at jeg skulle ha svelgt ned de ordene, men jeg valgte altså eventyret på myra. Og jeg som misliker skogen, myr og edderkopper. En myr har noen tuster som er fast. De er spredd litt rundt omkring , men mest er det hengemyr. Du kan sogar se noen vannpytter uten bunn.
Jeg hoppet lett ned. Som 18 åring hadde jeg kjøpt meg rekkehus. Jobbet i tre jobber, og studerte når jeg kunne. Ting fløt ganske godt. Hoppingen fra tust til tust var vellykket. Tustene mine var faste og gode. Det var masse tuster rundt meg....ja jeg ble t.o.m ganske så "ruset " av at jeg var i siget. Jeg fikk barn, giftet meg. Bakte, syltet, saftet, laget tre retters og jogget. Fortsatte å jobbe masse, og å studere.
Bygde ett arkitekttegnet hus, og livet var bare vellykket og flott.Men så begynte jeg å merke at det ble lenger og lenger mellom tustene. Av og til gled jeg på dem også, den ene foten ble litt bløt. Men livet foresatte, to barn til, masse jobb, kreftsykdomen til F. Hjernehinnebetennelse for meg.
Tunge svangerskap, og enda verre fødsler. Jeg merket at disse tustene mine ikke var så faste lenger. For hver tust jeg kom til, sank jeg litt lenger ned. Først ble anklene bløte, men jeg ristet det av som en våt hund . Litt variasjon var jo bra. Litt nytt , bra at noe ikke var forutsigbart. Mer jobb...åpne restaurant, og butikk. Flytte, gjør ferdig x huset , begynne å pusse opp det "nye".
Fremdeles cellegift....men supermamma kunne balansere alt. Ha store middagsselskap, pusse opp, jobbe 15 timer. Ja hun kunne alt !! Det var lenger, å lenger mellom tustene. Jeg stod å speidet etter de faste nå. Hvor i sørens navn ble de av ??[Photo]

Jeg prøvde å tråkke litt utenom, der der var hengemyr...bare sånn i tilfelle..tilfelle jeg plutselig kunne gå på vannet ??? Ingeting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.
Men så trådde jeg feil, jeg satt fast, men så sta som jeg var klarte jeg litt etter litt å kave meg opp. Jeg brukte hender og føtter, men opp kom jeg.
Jeg sank utmattet ned, på den lille faste tusten min. Lå der ganske så lenge...prøvde å tørke opp.
Av og til så jeg folk på de andre tustene rundt meg.
"Går det bra ??" ropte de. Jeg hoppet opp med min siste energi. "Takk, har aldri følt meg bedre".
Da de snudde, sank jeg ned igjen, men flinke meg. Jeg fortsatte å hoppe opp. Det går så bra takk.....og så synke. Og da jeg lå der, drømte jeg meg bort, Jeg lukket øynene å drømte om den vitale, fyrverkeriet jeg en gang var. Som jeg ønsket å bli igjen !! Som hoppet ubekymret rundt, på tust etter tust..
Det ble ett mønster i livt.Så en dag...en dag jeg for alltid vil huske, klarte jeg ikke mer. Jeg gled ned i det bunnløs myrvannet. Jeg lå der å duppet, jeg sank sakte men sikkert lenger ned. Øynene mine var åpne..så vidt....jeg så, men allikevel så jeg ikke. Jeg prøvde å løfte handa, men kroppen lystret ikke hjernen . Sakte men sikkert mot det bunnløse vannet. Vannet nådde munnen, nesen ...men jeg orket ikke....
Plutselig ut av intet kom det flere par hender. De løftet meg opp. De spurte om jeg var ok. De la meg i en båt. De tørket meg, og varmet meg. De snakket med meg, og hjalp meg litt lenger på veien over myrlandskapet.
Etter en stund sa de at jeg måtte fortsette selv. Jeg hadde selv valgt denne veien. De kunne ikke ro meg over.
De forlot meg på en stor fast tust. Bli der du eller bare hvil deg så lenge du vil. Husk at kreftene dine er svake. Selv om det ikke er langt til den neste tust, er selv det miste skritt for langt for deg. Lukk øynene, og ligg du....selv det svakeste kveldslyset er for sterk for dine trøtte øyne.
De var så snille ...de ønsker meg så vel.
Men kroppen min var vant til å hoppe fra tust til tust.
Igjen ville ikke kroppen lytte til hjernen . Det rykket til.men jeg har så mye å gjøre, så mye å tenke på. Så mange baller i luften som måtte ned.
Det rykket i kroppen, litt..så mer så mye. Og jeg som trodde at Irina var borte... men se, med jevne mellomrom hoppet hun opp. Som en dukketearer dukke med mange tråder. De fektet og slo omkring seg. Bena hoppet ...men så ble det jammen krøll på trådene. De viklet seg sammen til en knute. Og jeg datt sammen. Og jammen tok det ikke lang tid å nøste opp i de hærsens trådene.
Hver gang jeg var ferdig, og skulle hoppe opp og ned igjen sank jeg fort sammen. Den energien var brukt opp på å nøste opp knutene.. Samtidig som jeg spratt opp og ned , nærmet jeg meg farlig nær myrvannet igjen. Ups..og ups.. sannelig blir jeg ikke litt bløt her ved kanten. Av og til lå jeg sogar i vannet. Prøvde å holde meg flytende. Men jeg hadde energi....energi til å kave meg opp på tusten. Så fikk jeg litt mer energi. Jeg var Pinokio dukken. Jeg hoppet også opp å fikk fanget noen ballonger i lufta.
Yeeeh !! Jeg er på en god flyt...men så snublet jeg i noen få gressstrå. Ligger med fjestet mot tusten...jeg kjente lukten av råtten løv. Av myr som lukter død.
Og jeg tenker...med det samme jeg er her, kan jeg jo hvile, men sannheten var at jeg ikke klarte å komme meg opp.
Og der er jeg.....av og til spretter jeg opp som en dukke..av og til ligger jeg med ansiktet nedi myra å prøver å puste.
De som ror i periferien med båten sin, roper mot meg. " Ta deg tid, hva prøver du å bevise...vent du Irina,. kanskje du til og med kan vente så lenge at myrvatne lukker seg om deg....vent til det gror mange tuster ..slik at det danner seg en sti.
Hvor skal du? hvem venter på deg?. Kan du ikke bare bli der??..Ja, det lurer jeg også på !!
Roerne er de trygge, de som satt på gjerdet å så. Som speidet..etter det jeg trodde var ett eventyr/ ett eget myrlandskap, som lengtet etter å hoppe ned...men som ikke hadde guts til å gå der selv........
Så feil kunne jeg ta. De speidet ja, men de speidet etter folk som trengte hjelp......


Dette ble langt, men jeg prøver å beskrive hvorfor bloggen min ligger litt brakk i perioder.
Jeg prøver også å danne ett bilde om hvordan det er å møte den berømte veggen.Eller kanskje ha en kronisk utmattelse. Og jeg vil advare..advare mot stress, mot den evige dårlige samvittigheten som gnager mange av oss. Fordi vi ikke rekker over alt.
Stopp !! Stopp, mens du enda står på en fast tust. Vink på de trygge roerne. " Gi meg skyss, gi meg hvile, gi meg MOT til å si nei til andre, og JA til mine egne behov !!
Ha en energirik helg..på dine premisser !!

29 kommentarer:

Monicas sa...

Flott, sterkt og personlig innlegg..flott dame er du:)..ha en vakker helg..og ta vare på dæ sjøl

Anonym sa...

Du fikk meg til å grine. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg skulle også mestre alt, alltid. Aldri ta tid til noe. Det virket pinglete på meg å ta seg tid til noe som helst som ikke var effektivt. Og nå sitter en her på sidelinjen og ser alle de andre (som valgte de "kjedelige" og ordinære veikartene) suse forbi. Og er det mulig å klare å slutte å kreve alt av seg selv?!? Klarer en noengang å tilpasse seg et liv som går i et sneglemodus? Det handler nok om å se det en har, bli trygg på seg selv, se at ens verdi ikke avhenger av alt en mestrer eller hvordan en framstår... men det er sannelig lettere sagt enn gjort. Lykke til! Du er ikke alene i den myra. (Og så vokser det mange multer i myrlandskap - selv om det ikke alltid er så lett å finne dem)

Evami sa...

Du er så dyktig til å sette ord på på hvordan du har det.Og det bilde emd myra er jo bare så beskrivende for hvordan du og mange andre har det! Selv om du synes det er tøfft,så er jeg sikker på at du er flinkere til å lytte til kroppen din nå,enn for noen år siden.Og vet du? ØVELSE GJØR MESTER...
Ta tida di,selv om det er jævla tøfft å ikke være den en har lyst til å være!
Ha en energirik helg på dine premisser du også Irina:) Varm klem fra deg til meg:)

sylysten sa...

Hva skal en si.... Alt som blir sagt etter et slikt sterkt innlegg, høres så klisjeaktig ut, for ikke å snakke om å prøve å skrive noe.
Jeg håper og tror at tuene mine er solide, og om noen skulle være litt løse, så er der noen båter i nærheten;o)))

Håper du finner deg en god tue, kanskje tilogmed så mange at de danner en liten sti, trenger ikke motorvei, det er så kjedelig, men en liten kjærrevei ønsker jeg deg.

Stor klem
Linda;o)

Elin sa...

Et flott innlegg som jeg kjenner meg godt igjen i. Jeg lurer på om du har blitt utredet for M.E. eller kronisk utmattelsessyndrom. For dette minner sterkt om den sykdommen, den blir ofte forvekslet med utbrenthet, nemlig. Men skal behandles på vidt forskjellig vis. Den kan ofte dukke opp i kjølvannet av bl.a. hjernehinnebetennelse eller ettervirkning av en kreftbehandling. Så her blinker mine varsellamper !
Mye jeg kunne ha fortalt deg for jeg har nemlig hatt M.E. i over 7 år, men har blitt ganske bra takket være at jeg har lært meg å ta hensyn til at jeg er syk.
Ta gjerne kontakt, jeg svarer deg mer enn gjerne.
Vennlig hilsen Elin

Bjørg sa...

Irina, du skal vite at mange er glade i deg og setter stor pris på din blogg. Jeg håper du finner fast grunn under føttene igjen snart, slutt å være sånn forbaska flink pike som vil gjøre alt. Take care..

Refleksjon på livsvegen sa...

Berre ein stor, stor klem til deg frå meg!!

Cathrin sa...

Du kan virkelig sette ord på ting som er vanskelig å beskrive...
Takk for at du er så åpen og ærlig, og lar andre få innsikt i landskapet...

Har man ikke gått denne veien selv, kan en umulig vite hvor seig og ubarmhjertig gjørma kan være...kun de sterkeste overlever!

Jeg lå lenge å hvilte på en tust, og det var først da jeg lot meg selv få tid til å tørke, at jeg kom meg videre...det tok laaaang tid (superkvinner som oss er jo ikke late)!

Ferden fortsetter nå med den viktigste lærdommen i sekken: Det går kjappere framover dersom en senker farten...

varm klem fra medsøster!

-Kamilla- sa...

Jeg er målløs, et herlig ærlig innlegg som garantert kostet masse energi å lage. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver,og så forbaska vanskelig å lytte til kroppen da! Jeg klarer det ikke før den begynner å prostestere!

Ha en fin helg, og ta vare på deg selv. *Energi-overførings-klem*
-Kamilla-

Unknown sa...

Jeg har lånt instruksjonsboka til "hvordan slå av flink og sterk" ei stund nå,så nå kan du låne den:-)
Det kommer kun med erfaring, og i ditt tilfelle desverre dyrekjøpt erfaring, at et perfekt liv ikke består av materalistiske ting, eller at hele verden heier på deg fordi du er flinkest i verden. Jeg lærte meg etter de mange lange månedene vi lå på st.olav med AK, at det viktigste i livet hadde vi med oss uansett hvor vi var. Om jeg var i min "perfekte" innredede stue hjemme, eller på et kummerlig sykehusrom.Så lenge vi var sammen, var det det viktigste.jeg lærte meg å se på rotet rundt meg, og heller sette meg ned med en kopp te, eller ei bok. Eller surfe rundt til dere bloggvennene mine mens hybelkaninene kiler meg under tærne.:-)
Ha ei god helg, min venn! Hvil deg, du.

Black Feathers sa...

Så fantastisk dypt, personlig og det trekker meg mot det. I mange deler av innlegget kjenner jeg meg godt igjen. Du har beskrevet utmattenhet, stress og møte med veggen perfekt. Ikke er noe mer fortvilende når kroppen ikke følger hodet. Og man som du sier: siger ned i myra.
Når man først har falt ned, kampen for å komme seg tilbake om man ikke er ødelagt... for alltid. Eller forhåpentligvis så er håpet der... og med det ønske om å bli bedre og "frisk".

Vi er mange som venter til du har krefter og ork til å legge inn et innlegg. Vi forstår, eller prøver å forstå hvordan du har det. Det er jo bare du som VET.
Du er tøff Irina, sterk( ja det er du, selv om du kanskje ikke ser det selv!)

Ta ordentlig vare på deg selv min Vakre venninde her i bloggernes solsystem.

Anna sa...

OI, dette var bra beskrevet. Jeg har det akkurat slik selv, men for tiden ligger jeg å dupper i vann med hode så vidt over. Jeg var hyper før, skulle være med på alt og klarte omtrent ikke sitte stille. Nå derimot, ikke i nærheten. Skal begynne utredning for ME snart. Er greit å vite at en ikke er alene :)

Ha en fin helg :)

Silkeline sa...

Så sterk lesing Irina!!

Jeg er stadig innom bloggen din for og følge med på hva du skriver og ikke minst alle de flotte og kreative prosjektene dine. Har ikke vært så flink til å kommentere hos deg, men nå bare måtte jeg, for dette kjenner jeg meg såååååå godt igjen i.

Du er så flink til å sette ord på dine følelser og tanker....så dette ble sterk kost for meg. Det du beskriver......utmattelsen og maktesløsheten.........det at selv det å kle på seg eller ta seg en dusj er en stor kraftanstrengelse, det lyder meeeeget kjent for meg.
Etter å ha slitt med dette i flere år, fikk jeg tilslutt diagnosen ME, og jeg ser at din historie er veldig lik min. Etter seks år mer eller mindre til sengs, ble jeg tilslutt bedre med en ny, engelsk behandlingsmetode........det krevde at jeg måtte se på livet mitt på nytt, og at jeg måtte ta mer hensyn til følelsene mine og det jeg egentlig ønsket meg. Det innebar å ta andre og nye valg.
Det er viktig å lytte til det kroppen prøver å fortelle......ta hensyn til egne ønsker og følelser, og innse at man ikke er noe supermenneske......

Håper du finner din faste, trygge tue Irina, og håper at energien kommer tilbake........men husk, gi deg selv lov til å være utslitt. Ta små skritt....spar på kreftene, og gjør mest av det som gir deg glede, når du orker. Ta Irina på alvor, og vern om hennes behov:)

Ønsker deg alt godt.
Klem.

Tone sa...

Et sterkt og flott innlegg som tydeligvis griper!! Det er garantert mange som kjenner seg igjen:) Takker spesielt selv for innlegget, men mer om det kan du lese i mailen som jeg ENDELIG har sendt deg! Haha:) Ting tar tid!! Og det er vel også litt av poenget med det du og alle over her skriver: "Vi må ta oss tid og ta oss selv på alvor"... Tenker på deg!

Klem Lycheli

ralfefarfars paradis sa...

Du skriver så godt, Irina, jeg ser virkelig det hele for meg. Jeg håper du klarer å ta de hensyn du må ta for å fungere best mulig, du bobler jo over av virketrang så jeg skjønner at det må være forferdelig frustrende å ikke kunne gjøre alt du har lyst til å gjøre. Takk for at du minner meg på hva som egentlig betyr noe!
Ha en fin helg;)

Ellemeller sa...

Fantastisk innlegg!!
Vi krev ikkje av deg; vi er glade når du kjem med noko nytt og forstår deg når du treng kvile!
Sett deg godt ned på tua du sit på no og trekk pusten:)
Eg er av dei som har lytta til kroppen og godteke at den ikkje vil meir. FØR det var for seint.
Økonomien er ikkje av den beste, men tida eg har saman med ungane og meg sjølv er prislaus:)
Eg ynskjer de òg fine dagar!!

Anita

Klaffen sa...

Mmm.. sterkt irina, som alltid:) Vet du, jeg har akk vært innlagt for en akutt liten hjerneblødning. Tungt og tøft, mistet grepet og det er ikke jeg som har kontrollen. Det virker uutholdelig.. men livet MÅ leves.. akkurat som hos deg:) Jeg har vært DER OPPE i mange år - og nå her nede hvor jeg er tvunget til å ta det HELT MED RO kjenner jge at livet er tøft - men takker høyere makter for at jeg fikk en sjanse til:) Du er herligheten Irina:) klem

Kristine sa...

Hei Irina :) ekte og ærlig innlegg fra deg...du er tøff og modig som deler det syns jeg! flott at du setter søkelyset på noe jeg tror flere og flere sliter med. Det er en del roller man skal klare å fylle i de stressfulle hverdagene mange har! Håper du tar tida til hjelp og at du tar vare på deg selv :-) klem fra Kristine

Kristine sa...

Var min flotte samboer som kom på den ideen, om å lese gjennom på forhånd. Glad for at vi gjorde det, slapp jeg gå å "grue" meg alt for mye. Vi har ett par eksemplarer liggende vi og, så om du har lyst å lese og ikke får tak i andre steder tar jeg med den til deg når jeg kommer på besøk! ;)

Jepp, var på loppis i dag...dro kun på ett da; på Steindalen skole. Trondheims største sier de, og det er jo veldig stort. Var på det ifjor og...Men masse folk, så man må liksom kave seg litt frem og "claime" sin plass, hehe..men fikk kjøpt meg meg noen morsomme ting. Klarte ikke være der til åpningen kl 10, og når vi kom halv 12 var jo mye borte allerede følte jeg!! Enn du da`?

tinemor sa...

Kandelaberen står å venter på deg ;-)
Dine batterier som var flat, eller bilden?
Uansett, god bedring!
Klem

Marias skriblerier sa...

Du er skjønn du, Irina. Lørdagsklem til deg!

Tina sa...

Du skriver utrolig godt, og vil tro mange kjenner seg igjen... Har følt et utrolig press fra mange kanter innimellom, men blir faktisk litt sint og sier til Tinamannen det er mitt liv og jeg som bestemmer over det! Høres kanskje enkelt ut men den enkle tanken er nå i mitt hodet...
Ha en fin fin kveld, klemmer på vei...

M sa...

Fantastisk Irina!
Jeg speiler meg i deg når det kommer til disse følelsene. Modig skrevet.
Jeg håper du har det godt i helgen.
Bloggen min ligger også brakk, men kom innom deg en tur......kanskje ser du meg skli på en tue..
Klem,M

tani sa...

hallo.
takk for kommentar i scrapp bloggen min:)
har jo skjønnt at du ikke er helt i 100. ta tiden hjelp.
du skriver altså så fint,og levende og ihvertfall jeg kjenner meg godt igjen med dine ord,jeg er bare ikke så flink til å sette ord på det.takk for at du deler,og gir oss andre et større perspektiv på hvordag ting noen ganger er.(du virker som en herlig jente)
stor klem tani.

RMnorge sa...

Hei Irina!

Første gang jeg er på besøk her på bloggen din, men du har allerede gjort et voldsomt inntrykk.

Jeg kjenner med godt igjen i beskrivelsene dine. SUPERWOMAN er forbildet i arbeidslivet og BREE VAN DER KAMP er forbildet i heimen. En evig streben etter å mestre alt, tilrettelegge alt og vite alt gjør at man plutselig har mistet en bit av seg selv.

Allikevel er det nye prosjekter i anmarsj - jeg har valgt det selv! Den kvelende fornemmelsen som kommer stadig oftere burde kanskje være et varsko. Et varsko om at det er på tide å senke skuldrene og ta bedre vare på seg selv!

Kanskje i morgen få jeg tid til å PLANLEGGE litt fri - hvis ikke får det vente til neste måned...

Egoet er JEG´ets største fiende!

*Smil* fra Vest!

(eddas) sa...

Flott skrevet Irina....det er nok mange mange som kjenner seg igjen.....
GoKlem til deg

Wenche sa...

Utrolig sterk skildring, som, virkelig satte seg i kroppen min.. jeg er nok kanskje en av roerne, eller en av dem som står på de trygge tustene. Men jeg strekker gjerne ut hånda og prøver å hjelpe deg over til meg hvis du vil stå trygt en liten stund! ...
Jeg er jo hjemme på dagene med lillejenta, så jeg er ikke langt unna hvis jeg kan bidra med noe. Håper du vet at jeg setter stor pris på deg:-)

Stor klem og varme tanker fra meg til deg!

Living next to me sa...

selv ståltråd ruster og brister , på tide stikke fingeren i jorda og se hvem Irina er kanskje , du har jo sånn energi at vi andre ligger 14 motbakker bak. pust og la sjelen ta igjen kroppen...det vil ikke minst mannen din takke deg for...himmel og hav , vi andre hadde lagt under de tuene for lenge siden...

megaklem fra F . og alle pelsdottene

K@ri sa...

Så der fikk du sagt det. Og det er så godt å få sagt det! Litt snodig egentlig, for jeg leste ikke innlegget ditt før i dag, men har du tid, så kan du lese innlegget mitt fra i går..... Vi var nok i samme båt der :o)

Ha ei flott uke!

Klem fra Kari*

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

online