Kjære...

, Bloggere og lesere !
Nå er det nye året her snart, og i januar har jeg blogget i ett år. Dette året har gått veldig fort, det har ikke vært mitt beste år. Men bloggen har faktisk hjulpet meg .


Da jeg begynte å blogge, var det ment å være en ren interiør blogg, men det utviklet seg til å bli mer personlig. Da jeg ble syk og led av depresjon var jeg først i tvil om jeg skulle blogge om det.

Men det å ha depresjon var noe nytt for meg også. Jeg visste ikke hva det "var". Og da jeg tilslutt fikk en diagnose. At jeg var bi polar. ( Kreativ- depressiv) ble også ett vendepunkt. For meg, min familie og bloggen.

Selfølgelig var jeg i tvil om jeg skulle, kunne eller burde skrive om det. Det jeg var mest redd for var hvordan folk i nærmiljøet ville ta det. Stjørdal er ikke den store plassen.

Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi det ble ett så stort del av mitt liv, det overskygget min hverdag, mitt virke og ikke minst meg som person.

Hvor sluttet jeg å være meg, Irina og hvor begynte diagnosen å virke inn.

På en måte hjalp det meg å vite at kanskje så mange som 80 % av skuespillere, musikere og kunstnere hadde det.

Mange er åpne om det. Oprah hadde ett show om det. Der blant annet Jim Carry, siannad o connor,Axel Rosen med mange flere. ( sorry hvis navnene er feil skrevet) og andre super kjendiser fortalte om sin diagnose.

Hvorfor skjemmes ? Ja sykdommen har sine baklemper, men skal man se på det positivt så har den sine fordeler.

Jeg er utrolig kreativ, jeg er flink til masse, interessen for kunnskap og tørsten etter å alltid drive meg fram, til å utvikle meg som person ,"kunstner" og til å våge og til å satse er alltid der.

Mange ble sjokkert over min åpenhet, men flere støttet meg. Det å skrive blogg var min terapi, den som drev meg fram, det som gjorde at jeg ikke duket under. Den ble min inspirasjon, min glede og minst min støtte.

Alle dere bloggere og anonyme som skrev, ble min fundament, min bøyle til å forsette.

Den støtten folk viste meg for min åpenhet. Det at folk og kunder kom bort til meg, åpen om deres depresjoner og deres diagnose.

Det er så mange der ute, vi kjenner alle noen, vi har venner, bekjennte og familie som er der.....

Etter hvert som jeg la ned butikken, og ble sykmeldt ble jeg bedre . Jeg hadde ikke det enorme presset. Det at jeg jobbet hele døgnet , samtidig som jeg skulle være mor, kone og venn.

At jeg fikk lov til å være meg, til å sove ut, hvile meg og føle meg glad.

Dette fikk meg igjen til å blogge om interiør, til å ta bilder og til å begynne å lese igjen.

Til å være meg..

Jeg deler mitt liv, men ikke bilder av mine barne. Jeg har selv valgt å blogge. Jeg har selv valgt å være meg selv, fullt og helt her.

Uten falske premisser, uten å være redd for å være meg. Jeg gir dere innblikk i mitt liv, gjøren og ikke minst min hobby.

Ok, jeg stikker hodet fram, jeg velger at noen misliker meg og at andre faktisk liker meg.

Og jeg håper at gjennom min blogg kan dere se den rausheten jeg har, min dype menneskeligheten, min interesse for deg...som menneske og venn.

At min empati kan komme fram. At min ironi, humor og ærlighet er der tilstede.

Jeg mener på ingen måte å såre noen eller å rakke ned på ting, folk eller trender. Jeg respekter mennesker.

Nyanser er vanskelig å se, og kanskje når enn stikker hodet ut så mye som jeg gjør. Men jeg står og har stått for alt jeg har skrevet.

At noen har vanskeligheter med det kan jeg kun beklage....for deres de,l men for min ....nei.

Jeg har fått så mange nye "venner" og dere har blitt en så stor del av min hverdag, av mitt liv av min families liv!! Jeg er jo en ivrig blogger, å jeg sitter mye bak dataen.

Jeg tenker på dere, når dere har det tøft, når dere viser deres glede.

Dere inspirerer meg til å utvikle meg kreativt, til å tenke anderledesOg til å være mer åpen om andres interiør og mennesker.

Det at dere legger igjen kommentarer gir meg små gleder i hverdagen, det å alltid lese en hyggelig kommentar får mitt hjerte til å svulme.

Og jeg går alltid tilbake til dere å legger igjen en kommentar :)

Dere for meg til å le, til å gråte og til å inspirere !!

Så mye kunne være sagt, og kanskje trengs det ikke heller. Men jeg ville fortelle dere at dere gjør meg glad og lykkelig !

Hvordan kan jeg takke dere, har jeg kunnet har jeg gitt dere gull og gleder!! Alt jeg kan gi dere er min takknemlighet og glede !!

Jeg kan gi dere

All of Irina........