Heisann og Hoppsann !!
I dag er det ett litt rart innlegg her...ett mer selvhjelp til livet, innlegg !
Da jeg møtte den berømte veggen for akkurat to år siden.....etter årelang jobbing, stress, kreftsyk barn og jeg hadde hanglet på halv tolv måtte jeg lære meg forskjellige teknikker for å bli frisk og forbli det.
Jeg, og mange damer lider av det syndromet at vi tar verdens sorger på våre skulder...og det blir tyngre og tyngre å bære....
Og jeg skulle tillfredstille ALLE !!!
Jeg, med mine ønsker og behov kom sist....
Jeg var den personene som konstant gikk rundt med dårlig samvittighet...fordi jeg alltid jobbet, Fordi jeg ikke fikk laget hjemmelaget mat til ungene, fordi jeg ikke fikk lest til dem, fordi det lå 50 vaskemaskiner på gulvet og ingen bukser å ha på seg.
Fordi vennene mine ville ha meg med på cafe og jeg ikke hadde ork, og gidd til å være med.
Alt jeg ville var å hvile meg...sove...men hvis jeg sov...ble ikke akkurat klærne renere....
Jeg er en person som snakker veldig mye med andre....jeg liker å høre på deres historie, deres referanser og deres ståsted.
HER kan dere gå inn å les en fin historie.
Jeg er 37 år gammel, og er det noe jeg har lært de årene er at ALLE har vi en historie...alt vi trenger er å låne personer noen ører. Slik at alle kan høre at vi alle er ganske like selv om vi er unike :)
Og mange av historiene er ganske lik, forskjellige navn, forskjellige stedere....men ofte samme historier.
For er det noe vi alle har til felles, er det at vi velger ikke familien vår, de får vi...men vi velger vennene våre.
Jeg har nesten funnet ut at alle har en en nær familie som tynger dem...som de konstant tenker på...gir dem dårlige vibber, dårlige livssituasjon eller kun er en torn i foten...
Jeg liker denne løk modellen som funker for meg. Se på mitt selvtegnende bildet. Og som jeg vet funker for alle jeg har presentert denne modellen for. De kommer å takker meg etterpå for at jeg lærte dem det.
Forestill deg en løk. I midten er du, kjernen...kjernene av deg selv, med følelser, håp, tanker, drømmer og ideer.
Alt som er DEG er i midten. Skallet nærmest deg er de personene nærmest deg, og som du vil like å ha der, antakelig barn og mann.
Så kanskje foreldre, søsken svigers , nærme venner, fjernere venner, kollegaer...
Du bestemmer selv....
POENGET er at det er akkurat det du gjør selv !!!!!
Mange av oss tenker feks at vi må ha familie der...det er jo det som er normalt, og i ett velfungerende forhold så er det det.
Noen gang ser man at nærme familie bør flyttes ytterst....og de som i utgangspunktet burde stå ytterst bør stå innerst.
Det fine er at du selv flytter ettersom du føler det er rett. Ikke at dette er ett spill. Jeg har kun flyttet folk en ganger i mitt liv.
Du føler hva som er rett....men du er tross alt sjefen i ditt eget liv og ingen andre....
Men hva hvis de personene som skal stå deg nære, ikke fortjener å stå der...om de sårer deg, om de trekker energien ut av deg og fyller den med negativitet....
negative energier avler negativitet......alt i hodet ditt fokusere kun om det. Personene...samtalene du hadde , hva du skulle ha sagt osv.....oh hvorfor ??? JOOOO fordi alle som står deg nær eller i ett forhold til deg har du forventninger til !!
Du forventer at mannen din er din nærmeste alierte, at barna dine må følge visse regler, at foreldrene dine skal like deg uansett hva du gjør eller sier. At bestevenninnen din ikke forteller hva dere prater om...at kollegaer respekter deg slik du respektere dem, at naboen ikke skal baksnakke deg at ....at.... osv.....
De eneste personene du ikke forventer noe av er de som er ytterst, postdamen. kassedamene .....folk som ikke kommer til å skuffe deg....fordi du forventer ikke at de skal handle på en eller annen måte i forhold til deg.
Med en gang det er forventninger tilstede.....kan personen såre deg.....
ssselv om du svereger på...at denne gangen...denne gangen....(De er de gangene som sårer deg værst)
Hvis postdamen sier HEi til deg....er det opp til deg om du vil si hei tilbake...er du ikke i form så trenger du ikke å svare tilbake....
Har du lyst så skravele i vei.....uansett så er det opp til deg.....
Poenget er, at du forventer ikke at postdamene skal oppføre seg i noe spesielt mønster...hun trenger ikke å være glad i deg, kritisere deg ikke, ...så hun kan ikke såre deg.
...
Det som skjer er at hodet vårt sier, feks at foreldre skal oppføre seg slik... alle vet at foreldre skal stille opp uansett hva. Elske deg, når ingen andre er glad i deg, minst deg selv. Ikke mobbe deg, gi deg ros...hjelpe deg når andre ikke kan, hjelpe deg, trøste deg og vær glad i deg. Uansett så er de positive,,,,uansett er det ubetinget kjærlighet...uansett, uansett.... blir ikke forventningene foreldre løst..er det ikke slik foreldre skal være, ikke slik jeg som barn burde føle det....hvorfor skal jeg bruke så mye tid på å tenke, på å prøve å fikse ???
Hvorfor er det slik at kun jeg som føler at dette er feil....hvorfor gjør ikke hun ?? eller han ?? Eller de ???
Jeg blir så lei meg...se de ikke ?? Ser de ikke min smerte ??? min sorg ??? min søken ???mitt skrik etter hjelp ??
For hver gang du møter de personene hvem det nå er, som står der...får de liksom skal være der....hver gang du ser h*n blir du mer nedtrykt, mer deppa....
Jeg lærte å sette noen som skulle være nær meg lenger ut...Jeg visjonerte meg selv ta de personene, å løfte dem fra sin posisjon til helt ytterst.....jeg jobbet ganske så mye med det..ett år tok det meg før jeg skjønte at de ikke kunne skuffe meg, såre meg lenger.
Da jeg sluttet å forvente at de personene skulle oppføre seg på en spesielt måte acording til det som ble forventet av deres rolle.Da de hadde blitt postdamer for meg.....de kan snakke, å si det de gjorde før...de oppfører seg som før....men siden de er postdamer så velger jeg å ikke bry meg om deres gjøremål og deres handling mot meg er for meg helt irelevant.Jeg velger å bruke mine krefter på andre ting....
De kjenner ikke meg...jeg er ikke meg med de...jeg er stillere, varere, ikke fordi jeg har forventninger...men de trenger ikke å kjenne meg....de ville ikke, kunne ikke kjenne meg når jeg var meg...så hvorfor ???
Jeg er ikke engang trist...eller lei meg....jeg er helt OK !!!
Har det bedre med meg selv :)
Man sier at alle kan forandre seg....men det tror jeg ikke noe på....Vi kan ikke forvente det ved alle...vi vet jo selv hvor hardt det er !!
Skal noe forandres ...må vi selv stå for det....forandre tankegang er enkelere enn å forandre personlighet og væremåte .....
Jeg ønsker dem ikke vondt...jeg ønsker ikke postdamen vondt....jeg bare gidder ikke å bruke av min allerede limited tid på dem....
På det personlige planet har jeg aldri hatt det så bra !! Jeg tok en skikkelig ugress rydding i min omkrests...jeg lot folk som gav meg noe bli igjen...og de som tok uten tanke på å gi ble ryket opp med roten....(Virker egoistisk...så ok !! Vi trenger å være egoister for å ha det bra med oss selv !! Det lærte jeg på den gale måten...belive me...
De personene.......de tenker jeg ikke på...kanskje av og til....ett nanosekund...., men da er det med glede....jippi !! Jeg er fri fra dem.....ting som føles så bra kan da ikke være galt.....jeg håper også at de er fri.....og lykkelig.....
Det å leve, er å ta valg som ikke alltid er populære. Men jeg har lært meg å virkelig å lytte til meg selv.....for selv om vi ikke alltid vil vedgå det så er alltid svare der.
Den personen du skal leve lengst med, og som skal være tilfredsstilt med dine valg er...JA nemlig deg selv.!!
Blod er ikke tykkere enn vann.....det er de som elsker oss når vi trenger det mest og misnst, som er de som er vår sanne familie. De som burde stå oss nærmere...det kan være venner, kollegaer eller naboer...
....hjerte vet det :)
Vi må slutte å ta oss sammen...MEN heller ta oss selv på alvor !!!
