Det er fort mellom spøk til alvor i bloggen min. Den er som i livet ellers. Da jeg skrev "humor" innlegget mitt viste jeg ikke at Bengt Eidem hadde fått tilbakefall . Som dere vet har vi en sønn på 14 år. Da han var 10 fikk han Hodkings lymfom.Det var i påsken for 4 år siden.Jeg husket at han ble operert, for å ta en biopsi, på hvilken type det var.Legene antydet at det antakelig var kreft, men de kunne ikke si hvilken type, sykdomsforløp, diagnose, prognose, osv.Biopsien ble tatt dagen før påskeferien. Jeg husket vi dro med flere familier på påskefjellet. Men tankene var hele tiden andre steder enn der....Jeg husker at hver gang jeg så på sønnen min og det gråe ansiktet hans, så jeg døden. Jeg ristet bort synet. Det skulle ikke få tak på deg ....på oss.
Jeg har alltid vært positiv, alltid vært "artig" alltid vært ...ok kanskje too much....
Jeg skulle ikke la denne dødelig sykdomen få ødelegge for familien min.Vi var fem, og fem skulle vi forebli !!
Tilbake til Bengt Eidem. Han var alltid i avisene, og på tv da F var syk. Jeg husker at jeg ikke " likte" det så godt. Hvorfor skulle han få all oppmerksomhet !!
Hvor mange kreftsyke personer var det ikke i Norge. Og selv om B.E hadde en krefttype som ikke var vanlig. Så hadde andre hatt det, og kom til å ha det uten all den mediaomtalen han fikk.
Jeg mener bestemt at han fikk det fordi han jobbet for K Devold.
Litt visste jeg om dem også. Min bestevenninne er en veldig god venninne av B.E samboer.
Jeg husker at min venninne som hadde kontakt med oss begge sa. " Koffor e du så sterk, koffor har itj du gått opp i limingan, du spøke og du ler.Og sønnen din ligg der....
"Det e fordi at kreften itj ska vinn, at så leng æ e Irina så klare æ det. Æ klare å vær mamma fordi at æ må vær sterk. Når du hver dag si te en ti år gammel gutt at det går bra. At det her klare vi !!Da må du sjølv tru på ordan du tenke, å si. Du må drøm det å virkeliggjør det i hodet."
For hver dag må du klistre på deg smilet, før du går inn i rommet til sønnen din på ti år, som ligg der å får cellegift.
Det er en grunn å til at det blir kalt cellegift. Kroppen svekkes, håret faller av. Du vil ikke ha ork til å gå, sitte, prate eller til å tenke. Du ligg der å e kvalm, du ligg der å føle at ikke en celle vil samarbeide med deg.
At dine egne celler ikke bare kjemper mot de fremmede kreftcellene, men også mot sine egne celler. Kroppen klarer ikke mer, og den danner motgift mot ditt eget blod, og du får blod forgiftninger gang etter gang...mens livet går videre, mens folk ler, elsker, sloss ,skriver blogg om uviktige ting som interiør og fjas.
Så blir du bra, du vinner, døden taper. Adda bædda du skal ikke få tak i oss mer...livet går videre, du ler, du krangler, og uviktige ting som interiør blir viktig igjen for mammaen.Bare ca hver tredje måned tenker du på skrekkens år, så bare hvert halv år.Du tigger om å få fjernet veneporten som ligg som ett fremmed legemet under huden din.Legene sier." Det ser bra ut så lenge, men dere vet at tilbakefall kan forekomme. Særlig på denne typen.Du fnyser, du ler det bort, du er tøff i kjeften, har du klart det før, så klare du det iallfall det igjen !!Det har gått fire år, ett år igjen så er du friskmeldt. Skjønner du.!! Du har vunnet for alltid !! Slik føles det.Du kjefter på han, fordi han er en 14 år gammel gutt som roter, som ikke hører på deg. Kreften er ikke eksisterende, den ligger ikke lenger som en fysisk og psykisk svulst.Du er så stolt. Du sender gutten din alene til Oslo. Han skal besøke tante i vinterferien.Du går hjem, tar bilder, fjaser, og skriver masse "tull" på bloggen din.Så går du ut ser i avisene at Bengt Eidem har fått tilbakefall.Alt kommer tilbake...Bengt var også vår symbol for/på kreft. Han var kreftsyk, du var kreftsyk. Bengt var fri fra kreft, du var fri.Bengt har fått tilbakefall.....vil du???Sjokkert leste jeg om det, jeg gråt , jeg gråter enda.....vi snakket med Bengt Eidem etterpåHan er en flott mann, ett forbilde full av empati. Han kunne ikke fatte at barn kunne gå gjennom noe sånt.......hva skal man si....Mamman vil ring deg, mens hun gråter, hun hikser. Papaen sier at hun ikke får lov til å si det til deg, det med Bengt Eidem, At hun ikke må kave deg opp.Mammaen svelge gråten. Hun vil bare hør stemmen din, at du er ok. Hun svelge og svelger og tørker tårer og snør, mens hun spør hvor du er ??"Du veit jo at æ i Oslo !" Ikke på kino, på resturant , i leiligheten....Mammen smile. Du er deg selv....du vil for alltid være mammas spesielle gutt....Kjære snille Gud, la han få gå fri fra kreft....la han som alerede har vært gjennom det verste slippe...la meg..hvis du absolutt skal gi det til noen i familien.....la meg....la meg...Kan jeg få værså snill be dere lesere, bloggvenner om å gjøre meg en tjeneste ??Kan dere tenne ett lys, for noen som har kreft nå, for de som lever i usikkerhet, for de som har dødd av det, for de som vil få det, og for at Bengt Eidem skal klare seg.Og om du er extra snill. Skriv at det er ett lys for Bengt Eidem og for hans familieVi tenke på deg Bengt Eidem.