torsdag 12. juni 2008

Gode venner og dårlige venner......

En ting er at jeg har god tid til å tenke.
Jeg er fremdeles på rekrasjon...... For å hvile og for å bli medisinert rett.

Jeg har tenkt at hva er det som gjør, til at" riktige gode venner" tar avstand. Ikke en sms, hilsning eller besøk.

Og de som jeg ikke så på som gode venner har vært helt FLOTTE.
Hvorfor er det sånn ?

Og det å miste en GOD venn er som å få kjærlighetssorg. Det verste er at jeg tenker mer på dem enn mine virkelige venner. Hva gjorde jeg......annet enn å miste piffen på en stund. Likte de meg for at jeg laget liv og røre en liten stund ?

Har de fjernet seg fordi, de ikke forstår hvordan de skal forholde seg til meg ?
For at de ikke forstår, å ikke vet hvordan de skal forholde seg ?

Det er jo greit....det er jo bare å si det rett ut.

Jeg husker at min 10 år kreftrammede sønn sa " Mamma jeg takler kreften , men ikke at jeg mistet vennene mine "

Jeg trøstet så godt jeg kunne, men NÅ forstår jeg.
Jeg er ikke så flinkt til å sende sms eller svare på mobilen. Men dere gir dere ikke....det tikker stadig inn melding. Fra dere som bryr seg...

Jeg lurer ofte om jeg er en god venn, om jeg hadde bakket ut....jeg vet ikke...men tror ikke det,
Jeg vet ikke hvor mange gratis hårklipper og farginger jeg har gjordt ( gammel frisør ) Hvor mange kaker eller mat jeg har laget til venner,,,,stillt opp for å sminke dem når de skal bort ol.....

Jeg er en person som må gjøre igjen med engang...ellers for jeg ikke fred.

Jeg er ikke en venn som kommer mye på besøk eller ringer mye.
men vennene mine vet at jeg er der !!!

Jeg vet ikke ......jeg bare lufter spørsmålet. Hvis noen kan gi meg ett svar blir jeg glad

Det jo mye kjemi som jeg skrev om i ett innlegg fra 23 / 24 januar.
Det som her i blogglandia, vi får våre favorittvenner her å....hvordan har det blitt hvis vi hadde møttes ansikt til ansikt.

Kanskje jeg da har undres over at jeg har likt henne og vise versa...huttutu....det hadde blitt flaut !!

Stille , og forsiktig hadde vi sluttet å blogge med hverandre.....
Vet ikke jeg ;)

Jeg håper jeg har mange bloggvenner i allefall. Det så mange flotte folk her i blogglandia, men jeg for tiden ikke den store orken til å legge igjen kommentar !!!

Men kommer sterkere tilbake !!!

7 kommentarer:

Magny sa...

hei - hei... synest du skriver så BRA! dte er som jeg har lyst å be deg i ut bok, en bok om tanker...
jeg er en Bilde-blogger selv.

Kom til å tenke på bloggtreff, det å møte bloggere ansikt til ansikt,- vet ikke om jeg vil det... vil ikke miste noen av de som gir meg inspirasjon ved blogingen,- man vet jo aldri...
klemmmsss

Ingrid 19 sa...

Hei Alex. Eg har funnet deg via google om biop2, då me har ei mor som har den diagnosen.
Eg ser du saknar venene dine og dei saknar heilt sikkert deg og;)Eg veit, men eg trur du har kloke vener som veit å halda seg borte når det bles som verst trur du ikkje det?
Mi mor skjøna aldri kvifor ho og ho slutta å koma, men berre tok kontakt med oss ungane og far. Ho skremde dei verkelege venene sine.Trur dei fekk nok av alle krav ho stilte dei. Kjør meg hit og dit, sy desse gardinane.No.Julebaksten.Det var så trist å sjå.Ho såg ikke at ho kanskje kunne såra både oss ungane og venene sine med oppførselen sin.
Kan det væra noko slik hos deg og? At dei ventar til du blir betre? Eg trur det, vonar det
Eg vonar det Aleex.
At du tek det med ro og får all den hjelp du får.Medisinar.

Ei dotter.
Ingrid 19

Evami sa...

Heisann!

Så flott at du er på rekreasjon enda,for da får du hjelp...

Skal ikke ta noen av vennenne dine i forsvar jeg,men det er tøft som venn å vite hva man skal si og gjøre når venner blir syke..

Jeg har ei vennine som nettopp ble kreftsyk,ikke veldig nær,men god venninne alikavel. Det tok meg ei litt over ei uke før jeg manna meg opp til å ringe... Vi prates ikke veldid ofte nå heller,men hu veit at det bare er å slå på tråden hvis det er noe.. For vi er også redde for å trenge oss på.. Tar vi kontakt for ofte,maser vi.. Blir det slitsomt istedet for omtenskomt,Vi vet ofte ikke hvordan vi skal oppføre oss ovenfor dem som er blitt syke... Men det betyr ikke at vi ikke bryr oss..

Og det kan være lettere å være en venn,når en kan være anonym og støtte og gi omtanke via det skrevene ord. JEg vet ikke om det er sånn,men det er nå noen tanker jeg gjør meg:)

Ønsker deg riktig god bedring vennen min:) Klem Eva

tinemor sa...

Livet går opp og ned. Og vi takler det på hver vår måte. De du trodde var dine nærmeste og beste venner er det nok enda, men de vet ikke hvordan de skal forholde seg, eller de tenker at du kanskje trenger ro rundt deg nå, og så kommer de sterkere tilbake. De som nå stiller opp, er kanskje av dem der har vært borte i vanskeligheter og problemer selv ,eller via sine nærmeste, og har derfor litt erfaring eller tanker om at det er bra å være der nå. Ikke vet jeg. Men jeg tror ingen trekker seg bort med overlegg. Gi dem tid, slik de gir deg tid.

Du skal vite at jeg tenker masse på deg!
Stor, stor klem fra Tine. :-)

prinsessa1976 sa...

Av og til kan også venner føle sorg når noen man blir glad i rammes av sykdom.
Det kan både føles traumatisk og absurd at noen man har kjent og kjenner plutselig får en psykisk sykdom.
De trenger vel bare tid til å forsone seg med at man har en venn som er syk.

Man skal være ganske sterk når man er en pårørende;O)

Anemone sa...

Mye sant er skrevet og kommentert her ser jeg.

Og ting er ikke alltid som man tror eller føler heller vet du.
En kan ha en tendens til å overdarmatisere og overføle når man er i en slik situasjon som du er akkurat nå..., bare en liten tanke.

Uansett, en læresetning som jeg lever etter er ; Vær mot andre som du ønsker at andre skal være mot deg !! Det er ord, som jeg prøver å leve etter i alle fall.

Tenk Alex om noen av dine venner leser bloggen din og føler at de blir lei seg av det du skriver, at de føler at de ikke strekker til. At de føler at du ikke ser på dem som venner lenger ?? Ingen anelse, men det var nå min tanke i alle fall.

God bedring til deg.

Trønderpia sa...

Hei vennen!

Trist å lese at du føler at venner svikter.

Jeg vil bare fortelle hvordan jeg selv har vært.
Tidligere har jeg vært lite flink til å stille opp for venner i kriser. Jeg har ringt de, og avsluttet samtalen med at "jeg er der for deg hvis du trenger meg", det er bare å ta en telefon, så kommer jeg osv.
Og da har jeg følt at jeg har stilt opp og gjort mitt, så er det opp til den andre om hun/han vil ha mere kontakt eller ikke.

Etter at min søster mistet den lille jenta si, så lærte jeg masse om å være i en krise.
Hun lærte meg at det holder ikke å si at det er bare å ringe, for når man har det tøft, så klarer man rett og slett ikke å ta den telefonen. Man har det så tøft, at man orker ikke å be om besøk, be om hjelp o.l.
Og jeg lærte at man skal ikke være redd for at man trenger seg på.
Det er godt å ha folk rundt seg, det er godt å føle at folk stiller opp og vil være der fordi de selv ønsker det.
Man er selvfølgelig forskjellige på det området, men man kan ikke trekke seg unna, i redsel for å være til bry.
Det er jo mye bedre å bry seg en gang for mye, og heller få til svar at vedkommende ikke orker besøk akkurat der og da, enn å holde seg unna, i den tro at vedkommende vil være i fred.

Jeg håper og tror at enkelte av vennene dine holder seg unna, fordi de tenker slik som jeg gjorde.
Men jeg håper også at de leser dette, og at de ikke er redde for å ta kontakt.

Det er godt å høre at du fortsatt får hjelp, og at du blir tatt vare på.

Klem fra Vibeke

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

online