Ser du mennesker ?

Heisann og Hoppsann :)

I dag var den årlige julelunsjen til Støtteforeninga for kreftsyke barn.Vi har aldri gått glipp av en julelunsj siden tenåringen fikk kreft.

Det er veldig givende å møte andre mennesker som har vært eller er i den situasjonen det er å ha en unge som har en alvorlig sykdom.Min sønn hadde kreft, og hvis noen hadde sagt til meg måneden før at han skulle få kreft hadde jeg blitt matt. Jeg hadde sagt at det hadde jeg ikke hatt energi, krefter eller mot til å takle.

Men så er du der, ditt barn blir alvorlig syk. Da har du plutselig uante krefter og mot. Vi hadde 10 intense måneder. Noen veldig slitsomme dager, men mest fine dager.

De menneskene jeg beundrer i dag er foreldre som lever med kronisk syke barn. Barn som trenger daglig oppfølging.

Mating, bleieskift, stimulering osv. Barn som er helt avhengig av foreldrene sine på en eller annen måte.

Disse menneskene beundrer jeg enormt. For deres optimisme, mot og evner til å glede seg over de minste ting.

De må være tilgjengelig 24 timer i døgnet, være på topp, være tilgjengelig, være optimistisk foran barnet.

Jeg har ett søskenbarn som ble utsatt for en trafikkulykke da han var 4 år. Han overlevde, men tante og mannen har vært kjempeflinke og sterk.

Nå har søskenbarnet mitt" flyttet alene" i voksen alder.

Jeg har en kollega som har to syke barn. Hun og mannen må alltid være tilgjengelig, men hun er alltid positiv og blid. Ser ikke mørkt på noe.

Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Hva hadde jeg gjort når jeg hadde følt meg sliten, utmattet eller egoistisk ??

Hvor får de styrke fra ??

Jeg er så takknemlig at jeg har friske barn. Jeg vet det for jeg har prøvd det å ikke ha det også. Det glemmer man dessverre for fort. Jeg tar dem sikkert for gitt, slik mange av oss foreldre gjør.

Når vi er lei eller oppgitt roper vi. Når de bråker ( det kan være synging og dansing sikkert tre timer om dagen) Når de roter bort alt, eller ikke kan stå rolig.

Hvis dette skjer veldig ofte og hver dag merker jeg at Demolitionmannen og jeg kan hisse oss opp.

Jeg mener at barn ikke har vondt av at vi får nok av og til. Men jeg føler også at det er veldig viktig å snakke med dem etterpå. Beklage det, eventuelt fortelle at pappa og mamma har en dårlig dag, mange tanker, vondt i hodet eller andre ting.

Barn bør ikke behandles som barn....men som ett likestilt menneske. Det er nå min mening.

det er ok å lære barnet at alle dager ikke er solskinnsdager, at man må lære å føle på følelsene sine.

På den måten lærer ungene kanskje at det er ok å vise at det er sliten, lei seg, glad, trist ol.

På den måten viser man også respekt og lærer barnet å repektere deg.

Men dette er ting man ikke kan gjøre med ett barn som er så kronisk syk, man kan ikke legge hodet på hendene å hyle eller gråte...

Derfor vil jeg hylle de foreldrene som alltid må være "på topp" For meg er dere hverdagshelter. All honnør til dere. Jeg kan aldri forstå hvordan dere har det.Jeg levde slik i ti måneder og det gikk, alt går. ....men, men.......

I dag under lunsjen, kom plutselig Carola ut med en gitarist. Hun sag en julesang mens hun gikk rundt med ett lys. Så satte hun fra seg lyset og fortalte om mora som hadde dødd av leverkreft. Hun lå på Hotellet og hadde hørt at vi skulle ha lunsj der.

Hun var på turne. Og hun brukte å stoppe ved ett sykehus eller sykehjem på den plassen hun besøkte. For å synge til de syke.

Hun sang 5 sanger. Hun tok tak i barna og sang "He got the whole wide word is his hand...."

Hun tok og å så på vært enkelt barn ....det tror jeg. Hun fortalte dem hvor fine de var. Hun kysset og klemte dem. Pia mi fikk " heeeele to kyss ! "

Etterpå gikk hun rundt å delte ut julekort av seg selv. For hvert enkelt barn stoppet hun å skrev autografen.

En mor fortalte meg at datteren ikke hadde følt seg bra. Denne jenta hadde fått alvorlige følger av hjernesvulst. Hun hadde sittet med hendene over øynene å sett ned i bordet.

Carola kom bort til henne. Begynte å stryke henne på armen, komplimenterte klærne hennes. At de var så fine, og at hun var så fin.Strøk henne på kinnet.

Og så spurte hun jenten om ikke hun fikk være med på ett bilde. For Carole ville gjerne ta ett bilden av seg selv med jenta.

Hun brukte lang tid på å gå rundt.

Hun er vanvittig vakker, veldig veldig...men det som gjør henne strålende.Er at hun stråler godhet, varme, omtanke og omsorg.

Jeg måtte gråte litt, hun fikk en ihuga fan i meg. Jeg skal iallefall kjøpe cd hennes.

Det er sjelden vi mennesker SER andre. Skjønner dere ? Virkelig ser andre inn i øynene å utståler akkurat det.

Jeg tenker ofte på det. Derfor prøver jeg å se alle. Spesielt de som ikke blir sett.

På Ikea i går var det en mørkhudet rengjøringsassistent som kom ut av heisen jeg skulle inn. Jeg tvang han neste til å se på meg. Jeg tok på vasketrallen hans. Så sa jeg så munter jeg kunne " Hei, ha en fin helg da !" Mannen så rart på meg og så smilte han stort.

Det samme skjer når jeg er i Oslo, det er ikke alltid at jeg gir penger til de som tigger. Men jeg stopper opp å spør om de er sulten eller vil ha en kopp kaffe.

Hvis jeg hverken har tid, eller føler for det sier jeg alltid. Hei, og "dessverre" MEN jeg ser dem i øynene.

Det er så viktig å se og å røre. Syns du ikke at det er koselig når noen tar deg på armen og ser deg inn i øynene. Så spør de om hvordan du har det.

Da vet du at de genuint bryr seg.

Carola er et slikt menneske, det gir glede.

Å bli SETT er noe av det største som finnes, særlig hvis man ikke har det bra. Å bli SETT gjør noen glad. Det å gjøre noen glad, er med å berike vårt liv og å glede oss.

Positivitet avler positivisme.

Som tradisjon tro denne uka. Liker du bloggen min, og vil du å gi meg din stemme. Da gjør du meg iallfall GLAD

Da vet du at du skal gå inn HER :)

Stor klem fra en veldig -fornøyd-med-dagen-Irina.