
Denne artikkelen stod å lese i Dagbladet for to, eller tre uker siden. Jeg tok bildet av dette avsnittet der
Owren. ( Som jeg nesten tør si, er den som har meste peiling på interiør i Norge sier dette.)
Jeg følte meg truffet. For det er akkurat de jeg alltid har ment. Det å være seg selv i interiør, eller i andre settinger aldri er negativt.
Vi må tørre å stå for den vi er, og det vi representere.
Jeg vil vise det i
Irina stilen min. Jeg er fargerik, vill og gal. Sprudlende, positiv og med glimt i øye.
Det er meg....og huset mitt skal
representere meg...oss...
Jeg er så heldig å ha
Demolitinmann og barn som også syns at hjemmet vårt skal være morsom.
Og vi har aldri
fått høre noe annet enn
WOW når folk kommer hjem til oss.

Men ting tar tid. Jeg har alltid
fulgt trender. Jeg har vært i den gule,blåe og grønne fasen. I hvitt på hvitt på hvitt på hvitt....osv. Jeg har vært veldig
minimalistisk med nesten kun designerting.
Men for 4 år siden fant jeg ut at jeg ville ha min stil. Jeg ville ikke følge trender. Jeg ville være
FRI til å dyrke hvem, og hva jeg ville. Jeg vil ha ting som gjør meg glad,
lykkelig, som
får blodet til å bruse i årene.
Ting som uventet for meg til å le hvis jeg kikker på de...eller som jeg forelsker meg i ....
Jeg er heldig som er i konstant forelskeksesrus...i interiør..
I begynnelsen tenkte jeg vel på hva folk ville si...nå tenker jeg ikke på det.
Jeg elsker at folk alltid begynner å snakke om interiør når de er hjemme hos oss for første gangen.
T.o.m min sønns femten år
gamle venninner syns vi har det "kult". Å begynne å snakke om hvordan jeg kom på å lage noe så kult.
Og det noe du kunne ha tenkt seg når de får eget hjem.
Jeg
tar det som ett kompliment at femten år
gamle jenter forteller meg at det er morsomt, personlig og fint hjemme hos oss.
For er det ikke ungdomene som er
mest kresen ??
Det har gått sport i å se seg ut det "styggeste" i lokalet. Mann og barn springer rundt for å finne det neste "
what the hec is
this"tingen til huset.
Og så ler vi godt på
hjemturen over den utrolige stygge tingen. Alle tar del i å vaske den, og finne den ett perfekt liten plass.
Noen tar med seg katter hjem for omplassering. Vi tar i mot ting som ikke andre vil ha.

Denne stygge vakkre skålen en så styggvakker at den nesten tar pusten min. Den er stor som en suppeterrin. Jeg tror det er en kjekskrukke. Den kommer
fra Italia, å jeg er ganske sikker på at den har stått i ett italiensk slott.
Ett slott som har stått midt inni ett vinndistrikt. Jeg ser for meg ivrige brune barne hender som tar etter
biscotti....
Det å drømme seg bort i slike stygge ting er enda bedre. For hvem i all verden kom på å kjøpe seg denne som ny ??
Hvem tror dokk ??