I de siste dagene har jeg tenkt masse på blogging. Ikke for det, det tenker jeg på ganske ofte. Jeg tror ikke noen her inne kan fortelle noen om denne spesielle kontakten det blir mellom bloggere.
Forskere kan forske om det, avisene og bladene kan skrive side opp og ned om det...men allikevel må du være en blogger for å forstå.
Og her tør jeg påstå at vi interiørbloggere er mer unik enn fjortisbloggeren.
Ikke ett vondt ord om dem, men kommentarene her er en annet type enn deres
Jeg personlig kunne ikke funnet meg en bedre hobby. Og jeg har fått så masse venner her i Bloglandia
Mange har jeg møtt enda flere har jeg ikke møtt.
Men det rare er at dere er veldig ofte i tankene mine.
Og jeg er ikke en datanerd som ikke har venner. For jeg har mange gode venner i RL.
Mange av de forstår seg ikke på denne bloggingen.Men mange igjen respektere den, og følger ivrig med.
Feks her en dag terget jeg en person jeg kjenner.
Han hadde blitt stebestefar. Han er like gammel som meg, men han har heldigvis mer grå hår enn meg.
" Haaaa, du ser ut som en bestefar også...."sier jeg.
"Haaa..hold kjeften du din fjortis....for det er fjortiser som blogger!!"
Dette skjedde lørdagen etter Adressa.ha ha ..
Hmm , så folk skjønner ikke helt, det hadde jeg ikke forventet heller. Mange i familien rister på hodet å skjønner ikke det med blogg og facebook. At vi kan utlever oss slik vi gjør. Men hvem tror dere som leser mine innlegg flittigst, og i etterkant kritiserer det jeg har skrevet . Fordi det ikke passer dem.
Men tilbake til det jeg ville med dette innlegget. Det er at YOU RISE ME UP !!
ikke bare meg..men alle oss her inne.
Da jeg skrev om at jeg er på hengemyra tenkte jeg litt på om jeg skulle.
Jeg vil VÆRE PERSONLIG på min blogg.
Jeg vil fortelle dere om hvem IRINA er. Men dere kjenner ikke mine problemer, bekymringer eller redsler. Dere vet ikke hvorfor jeg ikke for sove om nettene, eller hva jeg gråter av. Dere ser ikke bilder av mine barn, selv om jeg syns de verdens vakkreste.Det blir for privat formeg.(Dette er subjektiv, dette er i mine øyner)
Skjønner der ??
Ofte når jeg leser blogger selv, og velger meg mine favoritter så er det folk som tør å by på seg selv. Ikke nødvendigvis vise bilder av seg selv og sine, men som er personlige.
Alle kan pusse opp ett skap, og male det, men ikke alle vet/ vil / kan/ tør/ å by på seg selv.
Misforstå meg rett. Jeg tenker kun i mine øyner. Det er sikkert mange som misliker min blogg, og det må være opp til hver enkelt å finne de bloggene enn liker, eller gir oss noe tilbake.
Det er som i RL. Noen gir oss latter , andre inspirasjon, andre vakre stilleben og andre av seg selv.
Jeg liker denne salige blandingen.
Så derfor har jeg selv "lagd" min blogg slik. Jeg blogger om interiør, jeg blogger om make overs, og mine gale ider.
Jeg blogger om hverdagen. "Krangelen" mellom Demolitionmannen og meg . Jeg prøver å være humoristisk og morsom. Jeg prøver å stille "kritiske" spørsmål. Og jeg prøver å være personlig.
Hvis dere scroller dere nedover ser dere ett mønster ....akkurat det jeg beskrev nå.
Typisk meg....nå har jeg snakket meg bort...eller skrevet meg bort... ha ha...denne kjeften er litt for stor.
Jeg fikk så mange koselige kommentarer i bloggen, mail og på sms etter at jeg skrev om hengemyra.
Det jeg opplevde var at dere TAKKET MEG !! Dere takket meg for at jeg satte ord på mine tanker og følelser. For det er mange der ute som lider det samme. Veldig mange.
Men vet dere, hva jeg satt igjen med. Jeg har vært innom mange av dere, og jeg kommer innom de andre som jeg ikke har fått takket enda.
men det er at dere gir meg ENERGI:
Her i bloggen vil jeg TAKKE DERE for at dere er her for meg. For at dere tar dere bryet meg å lese alt det rare jeg kommer meg.
At dere tar dere bryet med å kommentere det jeg skriver. At dere bruker deres dyrebar tid til å komme innom meg.
Og ikke minst til de 161 følgerene jeg har. Takk for at dere følger meg.....særlig når jeg selv ikke vet hvor jeg skal .
Dere gir meg mange lykkelige stunder, latter, tristhet, tankevekkere, gråt og inspirasjon.
Takk for at JEG for være med i dette felleskapet.
Som jeg får glede av hver dag.
Jeg tar det som en ære at ca 400-700 kommer innom meg daglig. Og alt dette skyldes dere.
Det er en ære at dere vil det.
Kan man si at man er glade i fremmende.. ja, jeg er glade i alle mine bloggvenner.
LOVE YOU !!
Igjen dette er mine tanker.Og ikke nødvendigvis dine