har du MOT til å.......???

[Photo] Heisann ;) Her inne er det stille som graven. Det er så rart med det, jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å be om unnskyldning, men så gjør jeg det. Dumt ja !! Ikke er jeg på min egen blogg og ikke besøker jeg noen av dere. Jeg har i flere uker følt meg tappet for energi, mine batterier er tomme.

Alt er ett ork, og jeg ligger for det meste. I sengen, på sofaen eller i den stygge røde stolen min. Og så har jeg hatt en travel uke.....for meg altså. Dere kommer til å le av mint ravle uke som ikke er sammenlignbar med deres. Det ville jeg sikkert ha gjort selv, for to år siden. Da jobbet jeg alt fra 12 til 17 timer om dagen.Vasket og gjorde husarbeid, de få timene jeg var hjemme.

Søvn var noe som ikke ble prioritert. Var jeg syk eller ungene syke så var det å dra på jobb allikevel. Det var å ta med den ungen som var syk. Og sjonglere jobb samtidig som jeg skulle være sykepleier..[Photo]

Vet dere hva som sliter meg ut i dag ??Det er en time til frisøren på mandag, ett møte på tirsdagen. Kjøre ett barn på trening på onsdag. Tannlegen på torsdagen, og hele to avtaler i dag !!!

Hvis en venninne hadde spurt meg om å møtes på cafe, måtte jeg ha takket nei !! Det hadde blitt for mye. Jeg bruker energi på å bygge meg opp for å sminke meg, ha på meg klær som ikke er kosedrakt. Etterpå bruker jeg energi til å ta av meg sminken, og ha på meg kosedrakten.

Jeg hater å være slik....helt utbrent. Og jeg er nokså sikker på at det er min egen skyld. All den jobbingen fra jeg var ung. Jeg var ikke med på min egen russetid, fordi jeg jobbet på to steder.

Jeg føler som jeg sitter fast i en hengemyr. Det er som Irina når hun var ung, fant ut at hun skulle på oppdagelses ferd. Og så modig og sterk som hun var, fant hun ut at ett myrterreng var tingen . Sikkert ikke forutsigbart

For da kunne hun ikke forutse forløpet.Hypotetisk . Som ung hoppet jeg ned fra gjerde vi alle sitter på. Det trygge gjerdet som vi alle sitter på, speider på livet. Noen velger å sitter på det gjerdet hele livet. De velger trygghet og forutsibarhet,. Ohhh som jeg skulle ha valgt om igjen.

Går det ikke, så går det ikke. Det var min mantra.

I dag ser jeg at jeg skulle ha svelgt ned de ordene, men jeg valgte altså eventyret på myra. Og jeg som misliker skogen, myr og edderkopper. En myr har noen tuster som er fast. De er spredd litt rundt omkring , men mest er det hengemyr. Du kan sogar se noen vannpytter uten bunn.

Jeg hoppet lett ned. Som 18 åring hadde jeg kjøpt meg rekkehus. Jobbet i tre jobber, og studerte når jeg kunne. Ting fløt ganske godt. Hoppingen fra tust til tust var vellykket. Tustene mine var faste og gode. Det var masse tuster rundt meg....ja jeg ble t.o.m ganske så "ruset " av at jeg var i siget. Jeg fikk barn, giftet meg. Bakte, syltet, saftet, laget tre retters og jogget. Fortsatte å jobbe masse, og å studere.

Bygde ett arkitekttegnet hus, og livet var bare vellykket og flott.Men så begynte jeg å merke at det ble lenger og lenger mellom tustene. Av og til gled jeg på dem også, den ene foten ble litt bløt. Men livet foresatte, to barn til, masse jobb, kreftsykdomen til F. Hjernehinnebetennelse for meg.

Tunge svangerskap, og enda verre fødsler. Jeg merket at disse tustene mine ikke var så faste lenger. For hver tust jeg kom til, sank jeg litt lenger ned. Først ble anklene bløte, men jeg ristet det av som en våt hund . Litt variasjon var jo bra. Litt nytt , bra at noe ikke var forutsigbart. Mer jobb...åpne restaurant, og butikk. Flytte, gjør ferdig x huset , begynne å pusse opp det "nye".

Fremdeles cellegift....men supermamma kunne balansere alt. Ha store middagsselskap, pusse opp, jobbe 15 timer. Ja hun kunne alt !! Det var lenger, å lenger mellom tustene. Jeg stod å speidet etter de faste nå. Hvor i sørens navn ble de av ??[Photo]

Jeg prøvde å tråkke litt utenom, der der var hengemyr...bare sånn i tilfelle..tilfelle jeg plutselig kunne gå på vannet ??? Ingeting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.

Men så trådde jeg feil, jeg satt fast, men så sta som jeg var klarte jeg litt etter litt å kave meg opp. Jeg brukte hender og føtter, men opp kom jeg.

Jeg sank utmattet ned, på den lille faste tusten min. Lå der ganske så lenge...prøvde å tørke opp.

Av og til så jeg folk på de andre tustene rundt meg.

"Går det bra ??" ropte de. Jeg hoppet opp med min siste energi. "Takk, har aldri følt meg bedre".

Da de snudde, sank jeg ned igjen, men flinke meg. Jeg fortsatte å hoppe opp. Det går så bra takk.....og så synke. Og da jeg lå der, drømte jeg meg bort, Jeg lukket øynene å drømte om den vitale, fyrverkeriet jeg en gang var. Som jeg ønsket å bli igjen !! Som hoppet ubekymret rundt, på tust etter tust..

Det ble ett mønster i livt.Så en dag...en dag jeg for alltid vil huske, klarte jeg ikke mer. Jeg gled ned i det bunnløs myrvannet. Jeg lå der å duppet, jeg sank sakte men sikkert lenger ned. Øynene mine var åpne..så vidt....jeg så, men allikevel så jeg ikke. Jeg prøvde å løfte handa, men kroppen lystret ikke hjernen . Sakte men sikkert mot det bunnløse vannet. Vannet nådde munnen, nesen ...men jeg orket ikke....

Plutselig ut av intet kom det flere par hender. De løftet meg opp. De spurte om jeg var ok. De la meg i en båt. De tørket meg, og varmet meg. De snakket med meg, og hjalp meg litt lenger på veien over myrlandskapet.

Etter en stund sa de at jeg måtte fortsette selv. Jeg hadde selv valgt denne veien. De kunne ikke ro meg over.

De forlot meg på en stor fast tust. Bli der du eller bare hvil deg så lenge du vil. Husk at kreftene dine er svake. Selv om det ikke er langt til den neste tust, er selv det miste skritt for langt for deg. Lukk øynene, og ligg du....selv det svakeste kveldslyset er for sterk for dine trøtte øyne.

De var så snille ...de ønsker meg så vel.

Men kroppen min var vant til å hoppe fra tust til tust.

Igjen ville ikke kroppen lytte til hjernen . Det rykket til.men jeg har så mye å gjøre, så mye å tenke på. Så mange baller i luften som måtte ned.

Det rykket i kroppen, litt..så mer så mye. Og jeg som trodde at Irina var borte... men se, med jevne mellomrom hoppet hun opp. Som en dukketearer dukke med mange tråder. De fektet og slo omkring seg. Bena hoppet ...men så ble det jammen krøll på trådene. De viklet seg sammen til en knute. Og jeg datt sammen. Og jammen tok det ikke lang tid å nøste opp i de hærsens trådene.

Hver gang jeg var ferdig, og skulle hoppe opp og ned igjen sank jeg fort sammen. Den energien var brukt opp på å nøste opp knutene.. Samtidig som jeg spratt opp og ned , nærmet jeg meg farlig nær myrvannet igjen. Ups..og ups.. sannelig blir jeg ikke litt bløt her ved kanten. Av og til lå jeg sogar i vannet. Prøvde å holde meg flytende. Men jeg hadde energi....energi til å kave meg opp på tusten. Så fikk jeg litt mer energi. Jeg var Pinokio dukken. Jeg hoppet også opp å fikk fanget noen ballonger i lufta.

Yeeeh !! Jeg er på en god flyt...men så snublet jeg i noen få gressstrå. Ligger med fjestet mot tusten...jeg kjente lukten av råtten løv. Av myr som lukter død.

Og jeg tenker...med det samme jeg er her, kan jeg jo hvile, men sannheten var at jeg ikke klarte å komme meg opp.

Og der er jeg.....av og til spretter jeg opp som en dukke..av og til ligger jeg med ansiktet nedi myra å prøver å puste.

De som ror i periferien med båten sin, roper mot meg. " Ta deg tid, hva prøver du å bevise...vent du Irina,. kanskje du til og med kan vente så lenge at myrvatne lukker seg om deg....vent til det gror mange tuster ..slik at det danner seg en sti.

Hvor skal du? hvem venter på deg?. Kan du ikke bare bli der??..Ja, det lurer jeg også på !!

Roerne er de trygge, de som satt på gjerdet å så. Som speidet..etter det jeg trodde var ett eventyr/ ett eget myrlandskap, som lengtet etter å hoppe ned...men som ikke hadde guts til å gå der selv........

Så feil kunne jeg ta. De speidet ja, men de speidet etter folk som trengte hjelp......

Dette ble langt, men jeg prøver å beskrive hvorfor bloggen min ligger litt brakk i perioder.

Jeg prøver også å danne ett bilde om hvordan det er å møte den berømte veggen.Eller kanskje ha en kronisk utmattelse. Og jeg vil advare..advare mot stress, mot den evige dårlige samvittigheten som gnager mange av oss. Fordi vi ikke rekker over alt.

Stopp !! Stopp, mens du enda står på en fast tust. Vink på de trygge roerne. " Gi meg skyss, gi meg hvile, gi meg MOT til å si nei til andre, og JA til mine egne behov !!

Ha en energirik helg..på dine premisser !!