Pappas lille jente

Jeg har alltid hatt den tittelen i hodet. For 20 år og 20 kilo siden drømte jeg om å skrive en bok. Og det var det den skulle hete. Hva jeg skulle skrive mellom permene visste jeg ikke. Bare at det skulle handle om forholdet mellom far og datter. Hvorfor ?

Sikkert fordi jeg aldri har følt hvordan det er å være pappas lille pie.


Jeg har en stefar og for all del , han er snill han. Men begge vet vi at jeg ikke er hans datter, og følelser er det ikke noe vi kan gjøre med. Det betyr ikke at han ikke bryr seg om meg eller jeg om han.
For jeg er takknemlig for at han oppdro meg.

Jeg ser at han har det med datterer sin og jeg syns det er flott.....om jeg er sjalu ? Alldri !!!For jeg er ikke av den misunnelige typen. Men tankefull ja !

Alle som har en pappa tror jeg kjenner seg igjen. Den følelsen at du kan være hvem du er...uten å være redd for å si eller gjøre noen galt. At ikke noe du sier er tåpelig, dumt, idiotisk eller helt bak mål. For pappan din sier det ikke.

Han smiler, og ser på deg, og sier noe sånt som "Du pia mi du er deg selv lik.....ja ja du er jo datteren min!

Jeg tror det er slik !!

Du kan gjøre feil etter feil - Og du kan rase og bli sinna...og mene at hele verden er jævlig. Men pappa er der !! Han sier at det vil gå bra , alt vil gå bra for at han er der :)

Enda så liten jeg var, da jeg flyttet til Norge viste jeg at han var der. Som 7 åring så jeg på stjernene, og tenkte at han sikker så på stjernene i Colombia og tenkte på meg. Og vissheten om at han var der gjorde meg sterk og selvsikker.


Jeg ville vokse opp, til å bli flink og raus slik at han kunne være stolt over å være pappaen min. Hver dag var han i tankene mine. Ikke husket jeg hvordan han så ut. Eller hvordan han luktet eller hvordan det kjentes ut når han klemte meg.


Men den følelsen at jeg hadde en pappa som elsket meg ubetinget ...den var der.


Årene gikk. Og når jeg kranglet med mamma og stefaren min så hadde jeg den flukten i hodet. Flukten til pappaen min.

Jeg kunne ikke vente med å bli 18 år . Slik at jeg kunne dra ned å se han og være med han.



Men så da jeg var 13 ,skjedde det noe som forandrert livet mitt.Han ble drept av innbruddstyver.Jeg grå og gråt....og enda den dag i dag gråter jeg....

Jeg tror egentelig ingen vet hvor mye jeg savner han ! Hvor mange tårer jeg har felt for han og vil fortsette med det.
At jeg hver dag "snakker" med han og når jeg er lei meg er det han jeg gråter etter..... kanskje er det ett barns fantasi...denne alltoppslukende følelsen etter han....men uansett har den gjort meg til den personen jeg er. Jeg innbiller meg, at min evne til å være raus med følelser, mennesker og omgivelsenen rundt meg er hans fortjeneste.

Så når datteren min roper etter pappan sin, for det er kun han som kan trøste henne. Eller når hun spør 1000 ganger etter han ( Når hun vet at han er på jobben eller butikken)
Eller når jeg er dum og slem og hun føler seg trist og vi begge vet at det er kun en mann som kan lindre denne følelsen.

Da forstår jeg henne så godt, og jeg takker Gud for at hun har sin biologiske pappa. Og jeg ber om at hun får ha han lenge.


Og jeg vet også at pappaen min var i live så ville han være stolt.!!! Av meg...følelsene mine og over det jeg har fått til....og om alt rakkner rund meg....vil han fremdeles være stolt !!......fordi han tross allt er en pappa....

Om dette innlegget kommer på bloggen vet jeg ikke.
Egentelig vil jeg slette det. For jeg føler at jeg utleverer meg selv for mye.

Nå har jeg tenkt ett døgn på dette innlegget....og det ene minuttet vil jeg slatte det andre hoppe i det...Jeg hoppet i det.

Hvorfor ikke ? Gjør det meg til ett dårligerer menneske å vise følelser? Vi skal liksom ikke være så høyt eller lavt med følelser.Vi skal ikke være så lei oss ,at det syns og vi må for Guds skyld ikke såre noen fordi vi forteller hvordan vi har det.

Dette innlegget er skrevet i minne for ALLE oss som har mistet noen nære. Og det er faktisk ok å sørge mange år etter.....Det er alltid ok å være ett menneske med følelser på godt og ondt....