The secret is not a secret........ hemmligheten med slanking

 .............er at det ikke finnes en hemmelighet. Det er kanskje det kjipeste, for å være ærlig, så liker vi mennesker en quick fix.....
Den 4 april fyllte jeg 40 år, og jeg hadde sagt i 10 år at da jeg ble 40 skulle jeg være smashing hot. Den ideen var influert av tv serien sex og singel liv.

Tro det eller ei, jeg følte meg veldig bra da jeg fylte 40 år. Selv om jeg ikke var tynn, men frodig. Jeg følte meg allikevel flott!
For første gang på årevis var jeg trygg i mitt skinn. Jeg fikk ofte kommentarer på at jeg så bra ut og kanskje med alderdommen kommer det en trygghet om at det er ok å ikke være perfekt.
For det sitter tross alt i hodet. Alle sier det! Selv om jeg veide 20 kilo mer den 4 april enn hva jeg gjør i dag den 25 november.

Jeg tenkte ikke på å slanke meg, jeg hadde sluttet med å tenke slikt året før. Jeg var rett og slett lei av å tenke på at snart, i morgen, på mandag, når jeg får energi, når det er fint vær ute...
 DA. SKAL. JEG. SLANKE. MEG
Sakte, uten at jeg selv var klar over det, fikk jeg en aura av selvfølelse.

Jeg begynte å gjøre andre ting som ikke var pes for meg. Jeg begynte å ta vare på det jeg allerede syntes var pent ved meg selv og på mine premisser. Jeg begynte med vippextension, ta vare på huden min, stelle neglene mine. Rett og slett det som var fun for meg og som fikk meg til å føle meg bra. Se HER
Dråpe etter dråpe fyllte jeg på begeret mitt av selvfølelse.

Dere som har fulgt bloggen min i mange år vet at jeg gikk på den berømte veggen for 6 år siden.... jeg gikk så hardt i "betongveggen" at tanken på døden var kjærkommen.

Ærlig talt så var jeg så sliten, så lei av motgang, av sykdom, at jeg våknet hver dag med tanken og "drømmen" om at det å være død måtte være himmelrike.

I et år "så" jeg meg ikke i et speil. Jeg pusset tennene og sminket meg, men jeg blokkerte inntrykket, for de gangene jeg virkelig så... da braste jeg i gråt.
Hvor var den pene jenta fra da jeg var barn. Hun som alltid hadde vært pen og morsom, hvor var det blitt av henne?

Hadde hun blitt fortært opp av plikter, krav, av sykdom. Sakte, men sikkert fikk jeg kravlet meg opp. Fikk gjort det jeg likte å gjøre, samtidig som jeg har måtte gjort det jeg måtte i det daglige. Være den beste moren jeg kunne.
For uansett, selv med dager da jeg ønsket å ligge til sengs hele dagen...ja da tok jeg å beit tennene sammen og stod opp.
 Laget mat, hjalp til med lekser og om nettene da ungene og mannen min sov gråt jeg...

Når man har det dårlig, ønsker man ikke forandringer. Mentalt er alle forandringer en utfordring på godt og vond. Er man negativ, så er jo alt uansett negativt.(Vi vet jo alle at fra negative personer kommer det negative kommentarer)
 "ÅHHH hva mer kan bli negativt i det fuckings livet mitt!!"

Det å puste var vondt, det å våkne opp å åpne øyne gjorde fysisk vondt i mange år. Det å ta det minste skritt var for langt, jeg var så trøtt.

Jeg var en mester til å spille og lyve. Jeg hadde det ikke bra. Og jeg bad aldri om hjelp, det å be om hjelp var en svakhet. OG var det noe jeg hadde i livet mitt var det svakheter. Den største svakheten var jeg selv.
Det å bli såret var som å få flere atombomber plassert rundt om i kroppen....og alle detonerte de gang på gang. Jeg klarte ikke å glemme, jeg lå våken om nettene og overanalyserte hvert minste blikk, kommentar eller handling. Og jeg tapte alltid.....

Sånn hadde jeg det i mange år, jeg besluttet å begynne å prioritere Irina. Gjøre det jeg følte meg ok med.
Flere ting var avgjørende for at jeg kom hit, at jeg siden mai har klart å gå ned 19 kilo.
Positive hendelser, for jeg mener bestemt at det er en mening med alt. Alle de vi møter på vår vei, bidrar med å påvirke vår historie og vårt liv.

Dette bildet av meg la jeg ut på bloggen for ca 5 år siden. Fra da og til nå er det kanskje nærmere 30 kilo.

Mange spør hva som er hemmelighet, hva er det du spiser, hva er det du gjør? 

Hemmligheten er vel at jeg er en helt annen Irina i dag en da jeg var før. 

Folk har spurt meg i flere måneder om å skrive "slankeinnlegg" og jeg har avventet...... noe har stoppet meg...gang på gang. 

For det er ikke KUN kostholdet mitt.....egentlig er det bare en promille i denne sammenhengen.

Første innlegget handler om at jeg endelig var førnøyd med utseende da jeg begynte med forandringene. Endelig........

Tanken på å ta skrittet må modnes.

Neste innlegg, handler om de små praktiske tingene som gjør en stor forkjell.

Jeg vet at jeg er veldig personlig, men det føles så rett å være det akkurat nå.

Jeg er slankerne nå enn da bildene ble tatt.... jeg har igjen noen kilo før jeg blir førnøyd... eller har jeg? liker ikke å være tynn...