Så litt mer.....

Kjære kjære lesere :

Jeg takker for alle koselig tilbakemeldinger her på bloggen og på mail.Dere er jo bare så hyggelige. Og jeg har tatt til meg hver klem og virkelig følt at dere har ment det.

Hmmm det var så rart å skrive det innlegget. Jeg hadde som skrevet begynt med det mange,mange ganger de siste månedene.

Egentlig veldig rart å skrive sånn.....haaa det har vært dager da jeg de siste månedene hadde ønsket jeg skrev under en avatar.

Sikkert mange av dere som ikke blogger som mener at jeg skylder ingen å skrive det.

Og det er ikke det at jeg skylder noe en forklaring.

Men for meg er det på en måte høflighet eller kanskje jeg skal si respekt for bloggleserne mine.

Jeg har lesere over hele verden. Noen har fulgt meg i tre år, så klart de føler de kjenner meg....kjenner dynamikken mellom meg og Demolitionmannen.

Plutselig sier jeg at huset er til salgs. jeg flytter inn i en leilighet med de to yngste barna....hmmm gikk jeg glipp av noe ville jeg ha tenkt....

Jeg skylder ingen forklaring på hvorfor det ble sånn....bare at det ble sånn :)

I natt lå jeg på armen til Demolitionmannen å snakket om "kunngjøringen" som han kalte det.

Jeg fortalte han lattermildt at jeg hadde fått en friermail....hmmm kanskje ikke så mye friermail som fanmail.

En mann som inviterte meg på cafe latte ....ha ha ha for å prate ...om hva ??

Jeg fortalte han at 19 i ett forhold betyr kanskje at man ønsker en liten pause....

Demolitinmannen sa at han skjønte mannen...klart han ville prøve seg :)

Jeg har vært så heldig. Demolitionmannen har vært heldig. Vi har begge opplevd virkelig dyp og ekte kjærlighet.

Jeg var 18 og han var 23. Vi visste begge at dette var kjærlighet da vi så inn i hverandres øyner.

Kjærlighet som varer livet ut....

Så da er det mange som lurer....hvorfor går dere da fra hverandre....

Og akkurat det er det vanskelig å svare på.

Vi har vært gjennom såååå mye...mer enn mange kanskje. Gjennom ett kreftsykbarn. Gjennom tre tøffe svangerskap der det var fare for mitt og barna sine liv.

Gjennom min hjernehinnebetennelse, gjennom den tøffe våren for tre år siden...ja dere kjenner den.

Man skulle vel tro at slike ting gjør et forhold sterkere. Ja på en måte så ja, men på en annen måte....jeg forbinder mye av vårt forhold med problemer, sykdom, bekymring....

Pluss det er et så lukket forhold !!

Det er bare oss og barna....

Vi har alltid klart oss selv på en måte. Vi ønsket det. Da vi fikk barn sa vi at vi aldri skulle være avhengig av familie for pass ol.

Selvfølgelig har vi hatt litt hjelp men egentlig ikke så mye .Da tenåringen hadde kreft og vi bodde på sykehuset i nesten ti måneder på ett år. Da hadde vi skiftordning. En var på sykehuset, den andre hjemme med to barn og hus.. Dette hadde vi to dager hver....og begge deler var slitsomt.

to dager der du skulle spille positiv og glad for en kreftsyk 10 åring. to dager der du skulle spille det for to redde søken på 2 og 4...som samtidig var veldig aktive.....jeg tror vi aldri var alene....eller sammen alene....vi var enten fra hverandre eller med barna.

Jeg kan men handa på hjerte si at vi aldri spurte familie eller venner om hjelp.

Alle de gangene jeg har vært innlagt på sykehusene så var det DM so tok seg av hus og hjem.

Da han reiste mye på jobb og kun var hjemme 5 dager i måneden. Jeg hjemme med små barn, hus, jobb og en periode var jeg så syk at jeg bare kunne dra på sykehuset for å få morfinsprøyte og en seng for noen timer når smertene var for store.

Ha ha !! Det var tider....jeg kunne være opp hele natten med slike smerter....men jeg kunne ikke dra før jeg hadde levert barna på barnehagen.

Da var det full gass mot St Olav for morfinsprøyte og 4 timers hvile på sykehuset.Så hjem for å hente barn.

Vi kunne vel ha spurt foreldre om hjelp kanskje....men vi følte at de var opptatte...

Vi har en spesiell dynamikk i forholdet vårt...en som noen tar...men som mange ikke tar.

Jeg er som jeg er er i bloggen. Litt høylytt, den man ser og hører.Tøff i tryne...liksom... DM virker til dem som ikke kjenner oss som han er den "svake" . Den rolige.....ha ha ha...her tar alle såååå feil.

Og mye av kilden til min krangling med han.

Vi er begge like sterke, like temperamentsfull...faktisk er DM mer temperamentsfull !!

Jeg er den som blir sur der og da...hvis vi diskutere....mens DM blir det når vi kommer hjem !!

Jeg har kalt han falsk mang en gang...fordi han ikke viser seg kranglete ute, men lager helvet når vi er hjemme.

Det er jo selfølgelig feil....vi er bare forskjellig akkurat der. Og ser ikke folk det så kjenner de oss ikke.

Vi har vært hverandres nærmeste...og mange ganger føltes som den enste familien.

Han er sterk der jeg er svak. Jeg er sterk der han er svak.

Hvis man ikke hadde respektert og elsket hverandre så har vel 19 år vært umulig.

Jeg kan bli lei meg og såret fort....tøff i kjeften men egentlig så liten :)

DM kjenner meg så godt.

Men han har også lært meg å bli sikker på meg selv. Mye av de rådene jeg gir kommer fra han.

Hvis jeg feks har hørt at noen mener noe om meg...

I denne familien er det dessverre mye slik.

Ikke vår FAMILIE...det vil si DM, meg og våre tre barn. Våre barn har blitt matet med empati og en mantra om at familier holder sammen, de snakker aldri stygt om hverandre. De holder sammen, støtter hverandre og er positive.

For å si det slik...det er vel en grunn til at vi har fokusert mye på det :(

Jeg har hatt mine nedturer, der jeg har grått og lurt på hva jeg har gjort.

DM har alltid sagt det rette.

"Og hvem var det nå igjen som sa det ?? javel..ha ha...ta deg en tur til speilet se på den personen som tittet tilbake. Søt dame ?? Dame som er sterk, kommet levende igjennom syke barn, sykdom, alt det du har fått til. !!

Og igjen hvem sa det om deg ?? hæææ ja ja...og de har ....javel...ser du og hører du vår latterlig det høres ut at de skal si det...de som ikke når deg til anklene.....

pust pust pust....med magen...er det en person vi bryr oss noe spesielt om eller ??Er den personen viktig i vårt liv...??

...og den personen kjenner til hele sannheten ??

Og ja ja, vi vet at noen ikke har noe annet å ta seg til...for lite å gjør sikkert... ....

Demolitionmennen har lært meg at familie er ikke blodsbånd...familie er den som bryr seg.

Han bryr seg.....har alltid brydd seg om meg.....viser det på mange mange måter.....og han vil alltid bry seg.....slik jeg vil bry meg om han.

Og det var forhåpenteligvis siste gang jeg er såååå privat.

Men det var jo en søt liten kjærlighetshistorie da ??

Jeg er bare sååå takknemelig og glad over å få ha opplevd alt det jeg har gjort, med den mannen jeg har gjort det med !!

Vi har hatt ett godt liv fylt med masse gleder og spennende utfordringer.