J
En av tingene jeg liker ved møter med ukjente, er at alle har vi en historie å fortelle. Selv den vi utgangspunktet tenker på som kjedelig. Det kan være en tanke, ett ord eller undring fra den ukjente som sammens med våre egne tanker blir til en historie.
Jeg elsker å snakke med folk...jeg elsker å høre deres historie, og ikke minst føler jeg meg beæret over at noen vil dele sin historie med meg.
Mye kan bli sagt om meg, antakelig mange negative ting , men en ting kan ingen ta meg på. Og det er at jeg aldri har følt misunnelse. Jeg har kun gledet meg over andres fremgang og suksess.
Andres lykke og glede. Og jeg har kun følt meg beæret å kjenne slike folk.
Men folk som har hatt motgang og ulykke har stått mitt hjerte nærmest. Ikke for at jeg kan identifisere meg med dem. Mitt liv har gått opp og ned...men egentlig har jeg det veldig bra.
Og bedre får jeg det, etter møter med fremmende.
Det er som det gir meg næring, og det gir dem næring. Og vi går begge positivt avsted etterpå. Noen ser jeg aldri mer, noen blir venner....
Jeg vet ikke, men en venninne sa til meg en gang, at jeg ikke kunne være sosionom for alle ulykkelige sjeler.
Jeg kan antakelig ikke det, bare jeg kan være det for noe få. Ikke det at jeg påtvinger mine ører til alle og enhver. Man må også se ann folket.
Noen liker ikke å snakke med ukjente, noen er redd for det. Det må vi respekter.
De stekeste menneskene er også de som har flest skar på sjelen. De som har brukt motgangen til å definere hvem de er og ønsker å være.
Uansett jeg satt i bilen. Kikke på dette vakre huset, jeg har fasinasjoner for folk, gamle hus , gamle ting og gamle mennesker.
Akkurat fordi de kan fortelle meg historier !!
Mens jeg satt der, så jeg en skygge, i tredje etasje. I det store vinduet under mønet som dere ser her. Gardinene som henger der er tynne og fillete. Virkelig spøkeksesaktig, og der, akkurat der, var det som det var en mann som kikket på meg. Jeg sprang ut, jeg tok Canon med meg å begynte å ta bilder.
Jeg begynte å knipse, jeg kikket inn gjennom vinduene. Jeg prøvde t.o.m å banke på døra, og åpne den. Som om "gjenferdet " ville invitere meg inn.
Jeg "SÅ" nei mer følte, at det var enn mann, passe lang, passe slank , med mørk hår og smal bart.
Jeg håpet at jeg skulle få se mer...huset trakk meg til seg.
Som en magnet trakk den meg til seg..... som da du er nyforelsket...du vil være nær din kjære...helt.... smelt sammens som ett.
Det var som om jeg ikke så det forlatte og neglisjerte huset. Jeg så mange mennesker ute på glassverandaen, damer i nydelige lange kjoler, med hatter og mink eller reve pels. Stilige herrer i hatter og mørk dress.
Det var latter og cricket. Og små kanaper som ble servert av servitører.
Det var kaldt ute, frostrøyken stod fra munnen min, men jeg sprang rund og svettet.
Etterpå hadde jeg tatt flere titallsbilder, og jeg måtte tilbake til butikken og de som ventet i bila.
Men jeg ville IKKE dra, jeg kjente en motvilje mot å dra før jeg fikk vite mer...jeg ville vite historien til det gamle huset.
Jeg tenker alltid at man kommer ikke noen vei uten å spørre.
Bakenfor huset stod det ett lite 70 talls hus. Jeg banket på, og ut kom en mann på ca 84 år. Han så på meg med nysgjerrig blikk under brillene. Jeg smilte og presenterte meg med navn.
Jeg fortalte han om min fasinasjon for huset, og at jeg syntes jeg hadde sett en mann i tredje. Og om han kunne fortelle meg noe om det, og huset.
Nå trodde jeg at mannen skulle tro jeg var gal.( Det hadde forsåvidt stemt bra :) Han gav meg ett langt blikk. Åpnet døren, på vidt gap, og inviterte meg inn.
Huset som var ett hotell , ble bygd i 1877, da jernbanen ble åpnet. Denne hyggelig mannens familie kjøpte det i 1929 og det ble drevet som hotell helt frem til kommunen bestemte at det skulle rives. Familien måtte finne seg nye jobber, og huset ble overlatt til skjebnen.
De ble fortalt at vedlikehold var totalt unødvendig. Huset stod....og ble mer og mer forfalt. I 1994 ble huset fredet. Da var det så forfalt slik at eierne ikke så seg råd, interesse og tid til å pusse det opp.
Og tilbød kommunen å kjøpe huset for 1 kr.
Kommunen takket nei. Og nå venter det på en person som er villig til å betale 1 kroner og millioner i oppussing.
Og Demolitinmannen skrek det ut , at det ikke er oss iallfall !!( da jeg kom til den delen av historien ) en grunder er alltid en grunder.....
Jeg fikk se gamle gjestebøker der daværende kjendiser var gjester.
Han fortalte meg at han hadde vært i tyskerbrigaden, i polen under krigen. Om datteren og sønnen, om barnebarn , og øvrig familiemedlemmer adoptert fra Colombia, som jeg mente måtte være nydelig.Og Aukrust som han lekte med.
Jeg storkoste meg, men jeg hadde de i bilen i tankene. Og til slutt måtte jeg stoppe ordflommen på mannen.
Han satt masse på internett, og jeg avtalte å skrive en mail til han, for å spørre om jeg kunne besøke han, og da få gå inne i huset.
" Æ må dessverre gå, mannen min er antakelig kjempesur på mæ nå !"
Vet dere hva han sa.
" Æ regne med at mannen din bruke å vent en del på deg, man må la hverandre dyrke interessene sine. Og foresten har du gjort dagen min interessant, og gledelig. Det må da telle for noe. "
Hvor skjønn er han ikke ??
Jeg gav han en god klem. Det er ikke bare gamle hus jeg liker, også gamle mennesker med historier.
Og gamle mennesker liker deg. Hmm hvordan skal jeg fortelle min kone at jeg har hatt besøk av en ung vakker kvinne ??"
Og så lo vi.
Sjekk denne kjekkingen , med bilde av gjesteboka. Her har Arne og Hulda Garborg overnattet. Harriet Backer med flere.
Demolitinmannen var potte sur ...skjønner ikke vitsen med det jeg gjør. Enda jeg var sprudlende glad !! Over møte med denne fantastiske mannen, historiene og tanken på at jeg skulle dra nedover å besøke han alene !! Slik at jeg kan ta flere bilder og skrive ned historiene .
Og hans siste ord til meg.
" Han du så, er han som bygde Hotellet. Da vi bodde der, hørte vi han hver kveld. Han går frem og tilbake, på loftet , bekymrer seg for Hotellets framtid.!! "
Gå ut å snakk med mennesker !! Ta deg tid til å lytte.....det gir deg så mye :)
Love u !!
