Kan jeg linke deg til himmelen ?

Jeg leste i en av bloggene til en av mine følgere om en trafikkulykke. Jeg finner dessverre ikke innlegget slik at jeg kan linke deg.

Men du skrev om at flere av bygdas ungdommer hadde dødd veldige unge i trafikkulykker.

Det fikk meg til å tenke, og til å huske på deg Ole Erling. Du var det litt rare søskenbarnet mitt.

Som barn lekte vi sammen hos bestemor. Jeg var sjefen, og du var den som lydig hørte etter. Du var litt sånn pussig.

Allerede som barn viste jeg det. Det var ikke det at du hadde så sorgfulle øyner. Som de hadde levd i hundre år å sett mye lidelser.

Det var ikke det at du var mutt og snakket så lite eller lo lite.

Det var ikke det at klærne alltid satt så "rart" på deg........nei det var noe annet.....som om du viste hva din skjebne var.

Vi ble større og vi sluttet å leke. Jeg begynte på gymnaset.Du begynte på....? Ett eller annet yrkesrettet fag.

Nå møttes vi bare såvidt på bygdefestene. Jeg hilste på deg, og du hilste beskjedent tilbake. Det falt meg liksom ikke inn å snakke med deg.

Vi vanket i forskjellige kretser. Jeg var det min sønn foraktelig kaller soss. Dine venner kjente jeg ikke. Og jeg vil antagelig ikke ha hilst på deg, hvis du ikke var søskenbarnet mitt.

Men jeg husker da jeg fikk beskjeden at du hadde dødd i en trafikkulykke. Det skjedde etter en fest.

Jeg husker ikke om du var 18 eller 19. Jeg husker ikke om det var kun deg som døde. Eller om det var flere ?

Jeg husker ikke på om du kjørte eller satt på ?

For å være ærlig, husker jeg deg kun slik jeg så deg siste gangen . Du var på vei ut fra festlokalet og jeg var på vei inn. Du stod der litt tafatt som alltid. Håret litt for langt. Du holdt opp døren for meg, og så sa du noe til meg. Jeg smilte, hilste på deg.Men jeg hørte ikke hva du sa. Jeg tok meg ikke tid til å spørre deg. Jeg gikk bare inn.....

....Kjære Ole Erling jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg tid !!!

Jeg husker begravelsen din. Kirken var stappfull av ungdommer. Jeg husker at jeg var forbauset over mengden av venner som du hadde. Eller kanskje de ikke var vennene dine? Kanskje de var nysgjerrig, lysten på sorg

.

Jeg husker også at jeg tenkte på om alle de som kom, ville ha kommet å besøkt deg. Hvis du feks hadde blitt lam fra livet og ned.

Det er sjelden jeg tenker på deg kjære Ole Erling. Av og til, når jeg kjører forbi den plassen du omkom. Men det har også blitt sjeldnere.

Etter det innlegget begynte jeg å tenke på deg. Virkelig prøve å tenke på deg. Jeg lurer på om tantene dine tenker på deg. Eller om søstrene dine gjør det. Jeg har ikke spurt moren din. Det gjør de helt sikkert. Hele familien din tenker definitivt på deg.!! Det er ikke noe en spør om.Men hva med vennene dine, bekjennte,skolekamerater....

Så begynte jeg å tenke på andre jeg har kjent som har dødd. Jeg tenkte på faren min.Som jeg har savnet hver dag i mitt liv.

Han er så levende for meg. Det er som han bare venter på meg, og jeg vet at jeg vil møte han en dag.Han skinner !!

Men du Ole Erling, du har liksom famlet. Bildet av deg har blitt grått. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror at mange har glemt deg.

Jeg glemte den sorgen, jeg følte, den selvbebreielsen og den angeren som din død skapte.

Jeg liker ikke det !! Jeg liker ikke at du er falmet og grå. Jeg liker ikke, at du ikke skinner slik pappaen min gjør.

Jeg vet at dette er så altfor lite, og så altfor sent. Men kan jeg linke deg til himmelen...kan jeg linke ditt navn slik at de som leser dette kan komme direkte til deg.

At de kan se deg, minnes deg slik at du også kan skinne i minnene våres, om iallfall litt ?

Slik at du kan minne dem om noen de vil huske ?