Heisann,
Her kommer et annet innlegg enn det jeg trodde.
I dag mens jeg var med som tilskuer på ett av mine barna fritidsaktiviteter slo det meg en ting. At jeg ikke er så tøff som jeg vil la dere bloggleserne mine tro. ...eller hva skal jeg si...jeg vet jo at jeg ikke er så tøff å har den selvtilliten mange av dere tror jeg har.
Den skarpe kanten, den fritalende Irina...den jeg driter i hvem som liker meg eller ikke.
Stjørdal er en liten by, da jeg kom hit for 6 år siden visste ingen hvem jeg var. Nå vet mange hvem jeg er...altfor mange. Ok, i begynnelsen var det kult. Tenk at avisene skrev hvem jeg var. Kult å være på tv ol....fremdeles kult....men det er mye som ikke er kult.
Når jeg går på Torg kvartalet, eller en sjelden gang er på byen, eller når jeg er å ser på barna mine .....
Jeg føler at jeg ikke kan gå noen plasser uten at folk ser litt ekstra på meg. Jeg ser de gjenkjenner meg.
Og hver gang jeg ser det, begynner tankene mine å rulle...hva har jeg skrevet...hva vet de...og jeg kommer til at de vet alt. De kjenner meg...Og jeg...jeg kjenner ingen.
Ja, det kan være sinnsykt morsomt når noen av bloggleserne mine er slike som HER. Det er givende og kult når jeg møter noen som beveger seg forsiktig mot meg...og til slutt etter at jeg har smilt, kommer det " E du all of Irina ?? Æ læs bloggen din og e avhengig av den. Æ syns du e kjempeflink og du er superkul !"
Jeg må alltid le å si " Æ e iallfall Irina, tusen takk for at du læs mæ, det e æ takknemelig for"
Og enda artigere er at folk syns jeg er som i bloggen min. Du er artig, hyggelig, motiverendes og "ydmyk"(denne skjønner jeg ikke, kanskje for at jeg sier at jeg er takknemlig for at dere leser meg, for at jeg takker ?? Men for meg er det selvfølge. Dere kunne latt være å lese den.)
Jeg vet at mange liker bloggen min fordi den inspirere interiørmessig og den gir dere noe. Jeg vet også at det er folk som leser den fordi de ikke liker den/meg. Jeg vet at det er bloggere som leser den i smug. De følger meg ikke som følger og de har meg ikke på bloggrollen over blogger de følger.
Men når jeg da kommer på sjekke disse bloggene må jeg le når jeg ser at jeg er bra nok til å inspirer de til å lage lignende skap/bord/møbler som jeg lager. Når jeg får høre på flere butikker. Ja, etter at du skrev å la ut bildet av skapet / bordet ditt så var det jammen bra etterspørsel etter tapeter, gamle bein som lignet på det du hadde i bloggen. Da må jeg le.
Tenk å ikke la andre tru at de ikke leser meg, men allikevel bli "inspirert" til å gjøre det jeg gjør.Hvorfor...og hva tenker disse på.
Så er de disse som ser meg en eller annen plass...plutselig ser de enda engang på meg for å se om det er meg...åhhhja..det er hun som...
Jeg tror jeg begynner å få bittelitt sosial angst. Jeg begynner å tenke mer over det å blogge. Det positive ja...MEN mest det negative.Det er så enkelt å sitte her bak Mac`n min ...trygt oppi godstolen å fortelle dere om mine følelser, om at jeg ikke har det så bra ol. For jeg føler jeg kjenner dere. Jeg kjenner de som kommenterer eller de som ikke kommentarer, men som jeg tekster, mailer eller chatter med på facebook. Og så tenker jeg på de som er positivt til bloggen min. Fordi de liker det jeg gjør og skriver. Og så tenker jeg selfølgelig på min venn, fæle anonym.Hun er så forutsigbar så jeg vet når jeg kan vente noe fra den kanten.
Jeg tenker ikke på alle de andre, alle de som leser fordi de syns det er spennende å vite så mye om meg og mine. Uten at jeg vet noe om henne. Jeg er jo klar over at det er litt som big brother for noen. De syns det er veldig smakløs av oss bloggere å legge ut så mye om oss selv..de tisker om det, de fordømmer det, de skjønner ikke at vi ikke evner å se det selv, mens de selv ikke evner å tenke at de har ett valg. Hver gang de googler all of irina eller en annen av oss som legger ut om oss, barna og familien våres. I de minuttene de er på bloggen er det det borte, de evner ikke å se sin rolle i det.
Og ærlig talt, så tenker jeg ikke på det. Ikke før jeg er ute bla folk. Da tenker jeg...leser de bloggen...det ser sånn ut.
Jeg har drevet å skrevet mange ganger at all of irina skal bli en brand, men nå, da jeg tror at mange ser på meg som all of irina begynner jeg å tenke...er det virkelig det jeg " sign up for"
Jeg er ikke helt som i bloggen...av og til total forskjellig fra bloggen.
For det å skrive en blogg, er som å sminke seg om morgenen etter en hard dag.
Jeg må overdrive litt og av og til må jeg undredrive. Det for å få fram poenget, gjøre ett innlegg morsommere.
Nyanser kan være vanskelig å se i det skrevne ord.Folk kan tolke ting jeg har skrevet, motsatt enn det jeg har ment. En spøk som folk ville ha tatt i RL, tar de kanskje ikke nå.
Kanskje noen blir såret fordi de tror jeg mener noe annet enn det som er min intensjon. Den som blir mest såret er nok meg. Jeg klarer å grave meg ned av anger og angst for at de aldri kommer til å like meg eller prate mer med meg mer.
Det finnes mange blogger der ute, og jeg skal være glad at dere liker min. For at så mange kikker innom meg. Jeg er stolt av det. Stolt over at dere liker det jeg gjør og skriver :)
Når jeg får spørsmål om hvorfor min blogg er "populær" sier jeg alltid for at det er viktig å skille seg ut, viktig å bli lagt merke til. Gjøre seg synlig.
Jeg er bare meg selv på bloggen....meg selv pluss litt mer frampå, tøffere og selvsikker enn det jeg er i RL.Nesten som det må være å ha profil på match.no eller slike plasser. Du vil skrive det beste om deg selv. Det morsommer er at når jeg møter bloggleser så sier nesten samtlige.
Du er like morsom og sosial som på bloggen....men du er såååå hyggelig og koslig. (Virker ikke jeg det på bloggen ??) Jeg får også høre "Du e itj så tøff som på bloggen, du e nesten litt beskjeden av og til)"
En gang da jeg pratet med flere ivrige blogglesere og de skrøt så mye av meg at jeg ble litt flau.
Sa jeg på tull. Gud, hver gang jeg overveldes av dårlig selvtillit skal jeg jammen meg kom å få litt påfyll av selvtillit her!"
Alle sluttet de å le. "Du tulle, koffor skal du ha dårlig sjøltillit? Du e Irina" Så lite kjenner der all of Irina.Tøff i tryne. FÅR i ULVEKLÆR.
Ha ha...nå kjenner der virkelig all of irina...nå blir det mer vanskelit å møte dere. Mange av mine blogglesere sier de ikke kjenner meg, men allikevel føler at de gjør det. Det er vel egentelig ikke noe jeg verdsetter mer enn å høre det. For jeg er meg, bare litt mer tøffere, med litt mer selvtillit og litt mer fandivolsk. Og absolutt mer sosial enn jeg føler meg i RL. Egentlig er jeg mer eller mindre en nerd som liker meg best i mitt eget selskap. Jeg er ikke gira på å dra hverken på fest, restaurant, kino ol. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg nok bare vært inne i huset. Puslet med mitt, sett tv og vært på nettet. Så hadde jeg bestilt matvarer på døra. (slik man kan gjøre i USA)
Jeg føler at jeg er kommet til ett vendepunkt i bloggen, som i livet....jeg må bare finne ut hvor veien skal gå...hvordan jeg skal blogge.
Har noen av dere tenkt det samme i forhold til bloggen deres ? Hører mer enn gjerne av anonyme som leser blogger. Hva liker dere best å lese i bloggene og i min ?
Det var månedens filosofiske innlegg.
Ha en fin uke kjære leserne mine. Og tusen takk for at dere stemmer på meg. Husk at dere kan stemme en gang om dagen.
HER
